Den som venter på noe godt venter ikke forjeves. 40-årskrisa har alltid hørtes artig ut. En ny ungdomstid lissom. Jeg har ventet og ventet. Fryktet 50-årene ville komme uten noen artig 40-årskrise. Men i natt kom den.
Av alle steder inntarff 40-årskrisen i Etnedal. Opplevelsen var på ingen måte vill, vakker og våt, slik opplevelsene i Etnedal ofte er. Neida. Dette inntraff på natta, eller i vert fall på sen kveldstid.
I en lånt Tesla. Første gangen kom jeg borti gasspedalen ved et uhell. Makan til akselrasjon har trolig ikke Etnedal sett siden snøplogen passerte bygdefesten på 80-tallet. Gjetter en gjennomsnittlig Etnedøl akkselrerer fra 0 til 100 på få sekunder når spriten i snøplogkanten er i fare.
Nå er jeg en lite risikovillig type, så det ble med 100. Mange ganger. Energiøkonomisk er det nok på ingen måte å kjøre fra Bruflat til Tonsåsen i 0-100-0-100-0-100-0-100. Trafikksikkerheten og ikke minst trafikkflyten kan nok også diskuteres, men begge innbyggerne der var nok inne for å finne ut hvem av dem som ble ordfører, så trafikken var fraværende.
Jeg måtte gi meg ganske fort da. Ble faktisk litt sjøsyk. Tesla har et vuggende kart ved siden av rattet. Kartet forandret rettning for hver sving. Vet ikke om det prøver å fortelle at bilen alltid går rett fram, eller det faktsik er designet for å lage kvalme. Uansett kan problemet løses ved å se et annet sted.
40-årskrise er gøy. Krysser fingrene for mer.