Dagens blogg blir en oppfølging av gårsdagens. Den bør interessere politikere i kommuner med stramt budsjett og dårlige skoleresultater.
I min spede start som lærer fikk jeg ansvaret for uteskoledelen. For skolen skulle satse på slikt. Jeg var ikke så gira på det. Har egentlig aldri vært et utemenneske, men et menneske som har behersket livet ute. Tror vel egentlig jeg er vanskelig å sette i en bås, om folk tenker seg godt om. Men poenget er ikke meg. Eller jo. Poenget er forandringen i meg. Da jeg sluttet som lærer var jeg uteskoleelsker. Med et veldig avslappet forhold til uteskoleopplegg. Dessverre får jeg nesten si, for vi måtte hele tiden bevise verdien av uteskole. Og til slutt forsvant den. Uteskolen altså. Områdedirektøren, den mest arrogante fyren jeg har møtt, viste til dårlige resultater på skolen. Vi lærerne mente uteskolen måtte være årsaken. Kollegiet mente verdensrekord i rektorskifter var vel så viktig. Arrogansen trumpet alt. Uteskolen forsvant. Nasjonale prøver kom i fokus. Jeg forsvant. Skolen er nå Norges beste på to områder. Resultater på NP og antall elever som plukkes ut av flokken.
Tilbake til saken. I starten var opplegget for uteskole veldig viktig for meg. Alt var planlagt av for og etterarbeid. Vi måtte gjennom noe faglig hver økt. Ganske fort ble det skrinlagt for noe mye viktigere. Den gode frie leken. Vi, for vi var alltid 2 til 4 voksne, var kloke nok til å la oppleggene ligge ganske ofte. Det var fantastisk å se frilekens verdi. For en iselsker som meg var det lett å ha is i magen. Det er vanskelig å la være å gripe inn når ting ser ut til å gå over styr, men tid var gjerne det elevene trengte for å regulere seg selv. Utfrysinger forekom som regulering av aktivitet. Guttene, for det var nesten alltid dem. Skjønte når de hadde brukt for mye krefter. Og utfrysingen var pausen de trengte for å roe seg ned og komme krypende tilbake i en mindre kraftfull kropp etterpå. Jeg aner ikke hvor mange timer på rektors kontor en slik utfrysing tilsvarer, men det er mange. Og alfaen var aldri den sterkest, målt i muskelkraft. Sterkest var den flokken lyttet til. Og det var jo gjerne den som ga størst trygghet. Følgelig var gjerne alfahunnen selve sjefen. Latmannsvarianten av lærerjobben er da å korrigere alfahunnen slik at klassen fungerer etter hensikten. Å være lat nok er gjerne utfordringen. Observasjon og få viktige korreksjoner ser ut som unnlatelse fra utsiden. Og det krever mot å stå fram som «arbeidssky og unnvikende».
I klasser jeg stolte på lot jeg elevene være ute (og inne) uten tilsyn. Helt bevisst. Kollegaene og foreldrene var gjerne kritiske, mens elevene opplevde tillit. Alle vokser på tillit. De visste hvor grensene gikk og hva de skulle gjøre om noe gikk galt. For meg var det et mål at det skulle gå galt iblant. Da måtte vi finne ut av ting og løse floker på en måte som ga dem større tillit til meg, og styrket meg som den egentlige alfaen i flokken. Mitt tips til kommunestyrepolitikere som vil redusere mobbing og med det de kommunale utgiftene er å sørge for frilek, under observasjon og bittelitt veiledning, som en sentral del av institusjonslivet. Det er viktig med gode pedagoger i disse timene. Ufaglærte assistenter får heller være inne å ta seg av matematikk-, eller norskundervisning som krever mindre. For å parkere meg selv enda mer på sidelinjen av lærerflokken kan jeg dra frem et tips til videreutdanning for lærere her: Se på animal planet og episoder av flokkdyr som vokser opp. Det er sjokkerende mange likheter i dyreverden og menneskeverden. Barna trener med og på hverandre. En voksen overvåker leken og ser etter ytre farer. Barna regulerer seg selv i veldig stor grad.
En liten uteskoleforskningskuriositet til slutt. Sjekk hva forskerne har funnet ut når det kommer til å spise jord som barn.
I likhet med i går vil jeg, til de som har plass til flere bokstaver, komme med en egenerfaring jeg synes er morsom og som jeg er bittelitt stolt av.
Det å gi elever tillit går galt iblant. Heldigvis. Under en forestilling låste jeg opp et «voksenrom» så elevene kunne skifte der. Det forenklet sceneentreen veldig. Forestillingen gikk glimrende. Elevene presterte, og publikum responderte.
Dagen etter manglet en del av jentene da jeg kom til klassen. De var hentet av assisterende rektor ble jeg fortalt. En kollega hadde oppdaget leppestifttegninger på veggen i rommet jeg mot reglementet låste opp dagen før. For min del var det litt krise. Sakene blir gjerne så unødvendig store når ledelsen blandes inn. I min lærerverden skal ledelsen inn i store saker. Saker skal ikke bli store fordi ledelsen kom inn. Så fort timen var ferdig hastet jeg ned til assisterende rektors kontor. 6 jenter satt helt stille på gulvet. Situasjonen var tydeligvis helt låst. Jeg ba om en kort statusoppdatering. Assisterende rektor ga det, og mine antakelser stemte. Ingen ville si noe.
Jeg bestemte meg for å avslutte saken, så jeg tok styringen. Jeg fortalte elevene at de hadde gjort en feil. Også vektla jeg at de kom til å gjøre flere feil fremover, og det er helt greit. Alle gjør feil. Så kom det viktigste: «Jeg driter i leppestiften, den kan vi kjøpe ny, og veggene må dere vaske. Men skal vi ta T-banen til biblioteket, eller besøke gudshusene/observatoriene/musene i byen, eller ha frilek uten tilsyn må jeg kunne stole på dere. Og måten dere retter opp feil på er helt avgjørende. Den eller de som har gjort dette har mulighet til å melde dere nå». Assisterende rektor så ut som et spørsmålstegn der første hånd kom i været. Hun hadde tross alt sittet en stund med jentene. Jeg var ikke helt fornøyd. Lurte på om det var flere som hadde bidratt. To hender til kom i været. Og alle var enige om at det var alle. Jeg takket jentene for muligheten til å fortsette med turer utenfor skolen og beordret «synderne» og assisterende rektor til å vaske vekk leppestiften. 5 min tok det før elevene var tilbake i klasserommet.
Resultatet av elevfeilen var elever med enda større tillit til meg, og omvendt. Og en måpende assisterende rektor, som også hadde større tillit til meg. Og jeg til henne, fordi hun lot saken ligge når den var løst. Foreldrene tror jeg aldri fikk høre om saken. Hvorfor skulle de det? Elevene er jo på skolen for å lære, og dette var jo bare elementær læring.