Han var sikker på at valget var rett, eller? Hadde han ikke nettopp avslått en økonomisk trygg framtid for kona og deres 4 barn. Var det ren egoisme som gjorde at han ville se barna vokse opp. Hvilken garanti var det for at de kom til å vokse opp med det livet han kunne tilby dem? Butikken hans var aldri lukrativ, men etter at krigen begynte var det helt stopp. Det var vanskelig, nesten umulig, å forsørge en hel familie med inntekten av strøjobber han kunne få. Det var få jobber og mange som ønsket dem. Helt ufarlig var det heller ikke. Uansett hvem han jobbet for så var det minst en motpart, slik det alltid er i krig. Kanskje ville han uansett dø snart. Kanskje hadde han bare avslått en økonomisk sikker framtid for familien.

Han hadde god tid til å tenke nå. Det var mange timer å gå før han var hjemme. Møtet hadde funnet sted litt avsides. Slike møter gjør gjerne det. Han visste ikke helt hvor han hadde vært. På det avtalte møtestedet sto det en bil. To karer satte bind for øynene hans og kjørt han av sted. En time. To kanskje. Man mister begrepet om tid og avstand når man ikke ser.

Møtet hadde vart en stund. Det blir gjerne slik når tvilen melder seg. Utgangspunktet for møtet var enkelt. Han skulle sprenge seg selv og deler av omgivelsene i lufta. Lønnen var stor. Familien var sikret for resten av livet. Han kunne ikke se noen andre måter å sikre familien på. Selv med god jobb resten av livet ville han neppe tjene mer en halve beløpet. Snakket om paradis og de fire jomfruene hadde han stoppet dem i. Spesielt troende hadde han aldri vært.

Avtalen var grei den. Helt til de sa han skulle sprenge seg på markedsplassen tidlig en morgen. Markedsplassen? Skulle han ikke ta soldater? Det var for vanskelig? De var for godt beskyttet. Han skjønte argumentene med å skape frykt, og at fienden var de som tapte mest på en skremt befolkning. Men kunne han sprenge uskyldige i luften. Koner og barn. Mennene. De har sikkert familier å forsørge. Han kjente tvilen.

Han kunne nok sprenge seg selv i luften, men kunne han ta med den lokale kjøpmannen? Hva med alle barna som løper rundt der. De er helt uskyldige i dette spillet. Hva med frykten han ville spre. Ingen vet når det smeller neste gang, men til markedet må de. Hvor mange familier ville miste forsørgeren sin?

Han hørte dem snakke om alternativene. At barna ikke hadde noen framtid om denne kampen ble tapt. At de ville bli slaver i eget land om fremmede makter fikk styringen. At hans barn ville ha en framtid i en kultur de kjente dersom han hjalp dem å vinne krigen. Han hørte dem, men tankene var et år tilbake i tid.

Bomben. Hvordan folk løp i alle retninger. Bort fra stedet. Så tilbake til stedet for å finne barna de hadde mistet oversikten over. Mødre og fedre som krabbet rundt blant restene av det som var mennesker for minutter siden. Fortvilelsen når noen fant en blodig sandal eller bukse de kjente. Frykten for nye eksplosjoner. Skrikene fra gutten han bar hjem. Beinrestene som lå igjen da han løftet han opp. Hvordan mora hadde surret tepper rundt det som var igjen av foten. Blodet som trengte gjennom teppet. Hvordan søsken hadde strimlet sammen for å se, før de ble jaget inn i det andre rommet. Hvordan eldste sønnen ble hentet ut fra rommet igjen for å hente hjelp. Farten han hadde da han forlot huset. Barnet som sluttet å skrike. Det var ikke mye krefter igjen i kroppen. Minstegutten var fortsatt i live da faren kom hjem. Det var rart å se en stolt mann kan bryte sammen på sekunder. Raseriet gikk fort over i strigråt. En gråtende far var det siste gutten opplevde.

Han husket hvordan han hadde revet seg løs fra denne familien. Løpeturen hjem. Frykten for at noen av hans egne var på feil plass denne dagen rev i han. Heldigvis var alle hjemme og uskadet. Det ble sent før roen senket seg i huset den kvelden. Barna var urolige. Som alle fedre ønsket han å fortelle dem at de var trygge, men han ville ikke lyve for dem. Med denne bomben var krigen kommet veldig nær.

Krigen hadde vart et år nå. Og ingen visste når eller om den ville slutte.

De hadde gjort flere forsøk på å overtale han da de skjønte han hadde ombestemt seg, men han var sikker. Han kunne ikke gjøre det. Kunne ikke påføre andre smerten. Han kunne ikke med sitt kjøtt og blod bidra til den frykten han hadde opplevd hos sin egen familie den kvelden for et år siden.

De fulgte han til bilen. Han fikk bind for øynene. De sa det aldri var for sent å ombestemme seg. Det kunne jo skje ting som de sa. Han avfeide dem ikke, men kom ikke på noe som kunne få han til å snu. Noe som kunne få han til å hate så intenst. Han hørte dem si at han visste jo nå hvordan han kom i kontakt med dem. Han nikket bare. Han ble droppet av fem timers gange hjemmefra. Det meste av turen hjem var tilbakelagt nå. Han kunne se landsbyen.

Burde han fortelle familien om møtet? Hvilke valg han hadde tatt. Hvorfor han ikke hadde sikret dem økonomisk for resten av livet. Ville de forstå han? Han håpet det ville føles tryggere for dem å ha han enn pengene han takket nei til. Han kom ikke lenger. Bena stoppet helt opp noen sekunder. Han kjente kroppen stivne. Frykten tok tak. Tankene stoppet. Prikkene på himmelen var ikke duer. Han så dem lenge før han hørte dem. De vokste seg større og styggere for hvert sekund. Snart ville de passere landsbyen. Benene begynte å løpe. Bombene. Flyene forsvant over hodet hans. Bare støvskyer så han.

Folk løp i alle retninger. Bort. Bort fra hans hus. Tilbake for å finne barna de hadde mistet oversikten over. Mødre og fedre som krabbet rundt blant restene av det som var mennesker for minutter siden. Fortvilelsen når noen fant en blodig sandal eller bukse de kjente. Frykten for nye eksplosjoner, frykten for nye fly. Gjennom all larmen kjente han igjen gråten. Han hørte minstegutten. Han fant han rett innenfor restene av husveggen. Beinrestene lå igjen da han løftet han opp. Barnet sluttet å skrike. Det var ikke krefter igjen i kroppen. Raseriet varte ikke lenge før han satt og strigråt med gutten i fanget. En gråtende far var det siste gutten opplevde.

Som han hatet flyene.