Som mange vet, og mange flere ikke vet er jeg sykmeldt om dagen. Og det kjennes helt rett. Og veldig feil. Veggen. Den berømte veggen. Kroppen nekter å gjøre ting. Kunstarten søvn har jeg aldri behersket, men nå er det helt umulig. Konstant trøtt. I går ble jeg så sliten av taco at jeg måtte sove. Og det uten å lage taco først. Ingrediensene ligger i kjøleskapet. Fikk dem heldigvis dit.
Håper det hele er psykisk. Da skal jeg nok få stablet det meste på plass igjen. Langt vanskeligere blir det nok om det ligger noe fysisk bak. Hvordan helsevesenet vi har stablet sammen skal finne ut hva det fysiske problemet består i er et mysterie for meg. Forhåpentligvis hjelper de psykiske tiltakene. Og kanskje kan helsevesenet bidra. Første timen innebar uflaks.
Uflaks har ikke preget tankene mine. Handling har derimot vært utpreget. Og kamp. Kamp for å få til ting eller mot inkompetanse. Ofte med resultater. Troen på å kunne påvirke har levd sterkt. Jeg trodde jeg kunne holde et oppvekstmiljø rusfritt, og greidde det langt på vei. Elever som skulket kunne komme tilbake til skolen om jeg gjorde ting rett, og de kom. Det finnes vel knapt grenser for hva som kan påvirkes av mennesker? Evaluering var mitt sterkeste verktøy. Finne svakhetene og eliminere dem. Alt kan gjøres bedre. Uflaks var en dårlig unnskyldning.
I mitt første møte med psykiatrien forteller jeg om hendelser som har preget livet mitt. Psykiateren ser på meg og sier: Du verden så mye uflaks du har hatt. Og for et ansvar du tar på deg.
Min rasjonelle hjerne, som jeg liker å tenke på som veldig rasjonell vet dette. Men hjernen som holder seg rasjonelt når jeg møter gedigne elefanter på busslommer i Botswana, eller edderkopper i buksebeinet mitt i Australia, eller padler forbi krokodiller i Zambezi, eller trues med balltre i en kjellerleilighet, eller snakker to voldsmenn til ro når de skal sloss, har sviktet meg. Uflaks finnes. I min mentale ombygging må jeg finne plass til uflaks. Folk hverken dør eller skader seg for livet fordi vi planlegger å starte noe sammen. Bare uflaks gjør at dette har skjedd tre ganger på rad. Alle skjønner det. Punktum. Og ulykker skjer ikke fordi jeg er der. Men mitt handlingsmønster gjør at jeg går mot de som trenger hjelp i stedet for å rømme.
Men det er rom for tvil. Og det er alltid folk som, i beste mening, forer opp under tvilen. Gud har bestem det. Skjebnen kan man ikke løpe fra. Jeg tror ikke på slikt. Samtidig er det skummelt at mye av det jeg havner i løses glimrende fordi jeg har drømt om det tidligere. Sted og tid stemmer aldri, men hendelsene og løsningene er gjennomgått. Og her bikker det over mot galskap. Hvite frakker og tung medisinering.
Jeg prøvde på selvmedisinering mens jeg var i Thailand. Det meste fungerte og fungerer fint. Store deler av colaen er byttet ut med vann. Kostholdet er forandret ganske mye, og jeg har fått fullstendig dilla på Thaiboksing, eller trening som det står i selvmedisineringsmanualen for bedre psykisk helse.
Også forsøkte jeg å bytte ut telefonen med bøker. Pulskuren var en bok jeg var nysgjerrig på. Kom til side 92. punkt 5 i rekken av 12 tips for en vellykket livsstilsendring: «5. Ta ansvar. Ta 100 prosent ansvar for det som skjer med deg. Absolutt alt. Da tar du makten over livet ditt fra omstendighetene, og ingen unnskyldninger er lenger gyldige». Og der raknet det for meg. Nå handler det om å komme ned til 100 % igjen.
For å komme dit må jeg finne ut hva uflaks betyr. Og akseptere at jeg har det. Noen kaller det uflaks når de ikke vinner i lotto. De bør få igjen skolepengene sine. Ikke treffer de på matematikken og ei heller språket. Den grøfta skal jeg ikke i. Selv om de i den grøfta trolig har et lettere liv.