Dere som følger bloggen min vet jeg sliter litt med hodet for tiden. Jeg hjelper meg selv som best jeg kan. Nå er jeg i ferd med å kurrere mobilavhengigheten min. Det er vanskelig. Ikke minst fordi jeg er usikker på om jeg er mest avhengig av telefonen eller synes den er en trygg havn. Det kan jo skje så mye rart om jeg beveger meg ut av senga.
En ulempe med mobilavhengighet er samfunnets lattliggjøring av det. Det eneste konkrete tipset jeg har fått av helsevesenet er å laste ned en app. På eget initiativ har jeg skaffet mobilbarnevakt de dagene jeg er på campingen. Smarttelefonen er hos ei venninne. Smarttelefoner er smarte nok til å skaffe seg venninner. Jeg kan bruke telefonen maks en time om dagen, eller når jeg trenger telefonnummer eller annet som er lagret på den. Mens smarttelefonen er i forvaring koser jeg meg med en dumtelefon. I kampen mot smarttelefonen var jeg ikke smartest. Nå kjemper jeg en kamp mot dumtelefonen. Den leder 2-1 i kampen om å være dummest.
Første kvelden uten smarttelefonen fikk jeg ryddet mer i spikerteltet enn jeg gjorde de tre helgene før. Rett og slett fordi tid ble frigjort. Det hører jo med til historien at internettet i spikerteltet hentes fra telefonen, så jeg er isolert.
Andre dagen uten smarttelefon ble jeg oppring av politiet. Damen fra politiet var hyggelig hun. Hun ringte fordi dumtelefonen min, helt på egenhånd, hadde ringt henne, mens jeg surret rundt med sommerdekk som skulle på lasteplanet. Slik livet mitt er overrasker ikke slikt. Jeg bare noterer det som hendelse. På kvelden løste jeg sudoku med blyant. Fantastisk. Det bør flere gjøre. HMS-en sier vi skal bruke hjelm, men hodet kan ivaretas på flere måter. Om du tror hjelm er det eneste saliggjørende må du gjerne løse sudoku med hjelm. Handlelapp skrev jeg også, og nå ikke som notat på smarttelefonen. Det ble løkkeskrift på papir. Et papir jeg selvfølgelig lå i spikerteltet da jeg entret butikken. Og dermed gjennomdaget jeg det geniale med løkkeskrift. Bokstavene banes rett inn i hjernebarken. Papiret blir på en måte bare en forsterker mellom bokstavene hjernen formulerer og hukommelsen. i butikken rekonstruerte hjernen, med største selvfølgelighet, bokstavene på lappen. Og det sto mer enn is på lappen altså.
Den tredje kvelden slo abstinensene inn for fullt. 20 runder rundt på hovedmenyen på dumtelefonen. Det er dumt det. Hovedmenyen forandrer seg ikke. Med stor I. Noen utrolig bortkastede timer.
Den fjerde kvelden kastet jeg også bort. Nå i Oslo. I Oslo har jeg både internett og smarttelefon. Har ikke ordnet barnevakt til smarttelefonen her enda. Prøvde å laste ned appen helsevesenet anbefaler, men fant den ikke for Samsung.
Den femte dagen begynte med telefonen på senga. Og det er jo tryggest å holde senga. Da skjer det minst rart.
Sjette dagen lettet jeg meg selv etter håret. Alle som har sett ned på meg de siste årene vet dette er en metafor. Kampen mot smarttelefonen er det smart å vinne. Jeg prøvde etter beste evne å gjøre konstruktive greier, som å skrive sjansekort til brettspillet mitt med løkkeskrift. Det gikk så der. Men takket være et besøk som skulle komme på kvelden ble prokrastinert rydding gjennomført mellom telefonøktene. Jeg sto på en måte i det. Greidde å legge fra meg smarttelefonen mange ganger.
Den 7 dagen hvilte han ikke. Om Gud finnes har han humor. Eller er han bare en stor drittsekk? Det skjer en del ting i livet mitt som folk sliter med å tro. Mens jeg sitter inne i finværet og snakker om mobilkampen med leieboeren dundrer det i rekkverket på verandaen. Litt sært siden vi bor i 5. etasje. Leietakeren påsto det landet noe på verandaen. Hen gikk ut og tittet. Den som leter finner:
Hvor mange kjenner dere som kjemper en skikkelig kamp mot smarttelefonavhengighet?
Hvor mange kjenner dere som har mottatt en smarttelefon fra oven?
Psykologen sier jeg skal snakke mer om følelser. Men det er jo lett å bli sperret inne om jeg sier jeg føler Gud motarbeider meg ved å hive en smarttelefon på verandaen min. Eller er det Gudrun? Telefonfargen er feminin.