Utstyr er gøy. Selv når det kommer 3 mnd. forsinket og midtvinters. Jeg gruer meg litt til å teste det i elva i januar, men slik blir det når internetthandler tar 5 mnd. Utstyret skulle vi etter planen teste i september, men netthandling er som annen handling. Det ender med venting. Daglig leder er en allsidig stilling. Teste utstyr før potensiell storhandel faller nok på daglig leder når det må skje i januar.
Teste utstyr i kuldegrader er lett, dog litt kaldt. Avgjørelsen om videre innkjøp er langt vanskeligere. Bruker vi rundt 100.000 av egenkapitalen vår er vi trolig i mål med utstyr, kompetanseheving og lagerplass som trengs for å drive aktivitetsfirmaet fra april til oktober.
Vi har for mange kunder til å tenke på markedsføring. Vi satte ny rekord i antall raftingturer i år, men vi satte også ny rekord i antall avviste kunder. Litt ut av det blå endte vi med å kjøre kajakk og SUP-opplegg for en folkehøyskole også. De var superfornøyd. For vår del var disse kursene årets høydepunkt. Vil vi kan vi helt sikkert forlenge sesongen vår mye i begge ender med folkehøyskoleopplegg. Kunnskapen har jeg og elvene renner i området. Utstyret er det lett å få tak i. Vi trenger trolig bare ofre 100.000 kr.
Jeg er sta. Og jeg er dum. Enhver annen idiot ville valgt skigarden som videre vei, men penger er ingen drivkraft for meg. Utfordringer derimot. Raftingtilbudet har foregått siden 1993 uten at noen har fått til et stabilt tilbud av det. Jeg trigges av den utfordringen. Men 100.000 er mye penger. Spesielt når det kommer på toppen av de 200.000 vi allerede har brukt. Men nå har vi langt på vei løst utfordring nr. 2, 3 og 4. 1: Vi er i ferd med å få på plass attraktive tilbud uavhengig av vannføringen i Begna. 2: Guideutdanning har vi snart kontroll på. 3: Oppmøtestedet vårt er etter hvert presentabelt.
Når jeg grubler over videre satsing er årsaken enkel. Utfordringen vi sliter med er arbeidskraft utenom skoleferiene. I år har vi basert oss på en sjømann i turnus, og en ferdigutdannet lærer som tester miljøarbeiderturnus på et kollektiv. Den ene bosatt på Vestlandet og den andre bosatt i Trøndelag.
Tilskuddsordningene i Innlandet går til dem som skaper arbeidsplasser. Arbeidsplasser er det lett å skape. Hvem som skal bekle dem er noget uklart for meg. Inntil vi greier å løse den utfordringen er 100.000 mange penger. Men jeg er sta og dum. Dum nok til å håpe en eller annen sør-aurdøl oppdager at arbeidsplasser ikke skapes på møter der man diskuteres hvordan man skaper arbeidsplasser, men derimot ved å jobbe i det små med noe nytt.