November og desember har vart ett år eller noe slikt. Likevel kjennes det ut som oppladingsperioden har vært kort før neste sesong. Den begynner snart. Hadde god tid til papirarbeid, bokskriving og annet. Fant bare aldri motivasjonen. Til å stå opp. Komme i gang.
For to dager siden begynte jeg på 2022. MarMel skulle vente til bok og papirene for aktivitetsbedriften var på plass.
Papirkravene har jeg gitt opp. De kommer til å ansette nye byråkrater, i nye stillinger, til å tenke ut nye krav, i raskere tempo enn jeg kan oppfylle dem. Enten må vi tjene nok til å ansette en papirskriver, eller så må vi finne på noe annet.
Å hoppe over 2021 er en mulig løsning.
Jeg tok fram igjen brettspillet mitt, MarMel. Mitt. Det har vært mitt alene i vel ett år nå. Ett dvaleår. Planen var to dvaleår. Til 2022. Tiden leger alle sår. Sier de.
Han som skulle være med på brettspillutviklingen møtte ikke opp da vi skulle til Tyskland på brettspillmessen. Med verdens dummeste unnskyldning, men akseptert som årsak. Tror jeg. Jeg hadde egentlig ingen valg.
Spillutvikling er gøy. Har funnet 150 spørsmål siste 48 timene. Spørsmålene er gode. Eller? Han som var best til å bedømme kvaliteten svarer ikke. Jeg blir forbannet. Det hjelper ingenting. Jeg blir lei meg. Han forblir stille.
Jobber meg videre mot 1000 spørsmål. Han mente vi trengte så mange. Tipper det stemmer. Gleder meg over et nytt godt spørsmål som dukket opp. Blir litt trist når jeg nok en gang kommer på at testmuligheten er borte. Ingen å spørre. Men gleder meg over lysten til å stå opp for å jobbe med spillet igjen. Aldri før har arbeidet vært så ambivalent. Men det verste er gjort nå. Motivasjonen er funnet. Jeg er i gang igjen. Arbeidstimer har jeg aldri vært redd for. Spillet går under arbeidstittelen MarMel. Kanskje blir det navnet. Har ikke funnet noen bedre. Engelskkunnskapene mine var av svakhetene han skulle dekke over. Som så mye annet i livet gir navnet MarMel mening, og absolutt ingen mening.
Endelig navn på spillet kan vente, som det meste annet. Stresser ikke med det. Det blir lettere når spillet er håndfast. Alt for ofte har jeg vist idiot halvferdig arbeid. Det er idiotisk. Idioter er best til å drepe gode ideer. Heldigvis for dem er det stort marked for å sitte på kontor og finne opp nye skjemaer som skal fylles ut.
Spillet krever ingen skjemaer. Enda. Gudskjelov. Og blir spillet en suksess, så slipper jeg å fylle ut skjemaene. Det finnes drøssevis av folk som utdanner seg til slik arbeidet. Må bare komme forbi denne utviklingsfasen, så kan jeg ansette noen.
Det verste er gjort. Motivasjonen er funnet. Tror jeg skal greie å håndtere minnene som flommer inn. Det fine med å være alene med arbeidet er at tårer og sinne kan komme hulter til bulter. Med og uten gode arbeidsstunder mellom.
Holder 2021 seg unna nå, så blir det spill.