Jeg hører folk sier at gamle gretne gubber stort sett uttaler seg om saker og ting de ikke har greie på. Det gjør nok jeg også, men jeg kjenner at gretten blir jeg først når jeg setter meg inn i ting og finner ut hvor håpløst det er.
I går ble jeg vel gretten etter en facebookoppdatering. En kar hadde vaset seg inn i en skiløype som fotgjenger. Han var meget fornærmet fordi en skiløper hadde påpekt, visstnok i en uhøflig tone, og med feil dialekt, at han ikke hadde noe i skiløypa å gjøre. Så var spørsmålet om tilreisende skiløpere hadde større rett til å bruke løypa enn fastboende fotturister.
Jussen er meget klar. Allemannsretten står sterkt, og det skal relativt store ødeleggelser til for at noen kan dømmes. Fornuften er noe helt annet. Mine lesere fra Valdres vet trolig at jeg brukte rundt 15000 timer som ildsjel i Bagn IL. For andre er dette kanskje en godt skjult hemmelighet. En del tusen timer gikk med til å preparere anlegg. Jeg har ingen problemer med å forstå folk som blir forbannet på dem som ødelegger anleggene. I Bagn IL fant vi andre strategier enn å skjenne, da skjenn bare økte konfliktnivået og medførte flere og større ødeleggelser. Men jeg beit meg ofte i tunga disse årene.
Det var frustrerende å registrere at grusbanen ble brukt til å sladde rundt på med bil. Var jeg heldig hadde jeg med meg egen bil til stadion når jeg oppdaget slike skader. Da tok det sjelden mer enn 1,5 time og rette opp etter 3 minutters gesselkjøring. Men dette var 1,5 time som tærte enormt på ildsjellysten.
Mennesker som tok med hunden til sandvolleyballbanen for å drite sto heller ikke høyt i kurs. De var ikke mange, men de eksisterte. Snakket man til dem hadde de noen flåsete svar og dagen etter var det to plasser med hundedritt. Det var best å holde kjeft og bite det i seg.
Ofte tok jeg en kjørerunde rundt Bagn og stadion fredagskvelder og lørdagskvelder for å se om det var folk der. Spesielt om det skulle være fotballkamper tidlig lørdag eller søndag. Vi la jo opp til at idrettsplassen skulle være et samlingsted, men det var ganske demoraliserende å måtte opp tidlig for å rydde etter vorspiel og nachspiel. Det var likevel bedre enn tilbakemeldingene som kom om plassen bar preg av fest når barna kom senere på dagen. Sa man ingenting til dem som festet der, så var det stor sjans for å unngå glasskår og annen hærverk. Rydding var nå overkommelig, selv om det krevde selvdisiplin å ikke eskalere konflikten mellom alkohol og idrettsplass.
Det mest arbeidsomme var når noen spant seg ned i skøyteisen med ett eller annet kjøretøy, eller koste seg med å kaste småstein eller annet utpå der. Det kunne gjerne ta 30 timer å reparere skadene. Å gjøre vann til is kan alle få til. Å gjøre vann til god skøyteis var den vanskeligste oppgaven jeg hadde i løpet av mine 15.000 timer med idrettslagsarbeid. Det beste var å legge på 2 mm vann rundt klokken 22.00. Da ble alle snøfnugg og små isbiter, jeg ikke greidde å børste av, sittende fast. Så var det på han igjen ved 02.00 på natten for å legge 3-4 mm vann. Da var isen som regel glimrende til første gymtime.
Det var lite som var mer drepende for pågangsmotet enn å oppdage at noen morgenfugler hadde ødelagt skøyteisen mellom 02.00 på natta og 08.00 på morgenen.
Den beste resepten mot ødeleggelser fant vi ut. Det var å involvere de vi trodde kunne ødelegge i arbeidet med å bygge opp. Ikke som en straff, men fordi vi trengte vaktmestere som tok vare på. Det var utrolig mange positive effekter av å få med oss dem som ødela. Det åpenbare var at de sluttet å ødelegge. De passet på så ingen andre ødela. Vi ble gode venner. En del kunnskap ligger det også i å legge skøyteis, reparere gressbane eller bøte fotballmål. Vinn – vinn – vinn-vinn.
Det er så godt å kunne være avdanket gammel gretten gubbe. Kunne rope ut til idiotene uten at de kan hevne seg med å gå dobbelt så langt i løypa dagen etter, spole opp skøyteisen eller drite på sandvolleyballbanen. Nå ville jeg nok uansett slite med å rope ut, for jeg vet at idiotene stort sett er hyggelige folk bare de får hjelp til en ekstra omdreining på hjernen. Forresten. Glem forrige setning. Den ødelegger jo min image som gammel gretten gubbe.
