Arv

Jeg var i begravelse forrige uke. Etter bestefar. Det var dobbelt trist. Begravelser er alltid trist. Men jeg liker begravelser etter eldre mennesker. Tristheten til tross. Begravelser er deling av gode minner. Ofte får en høre andres gode historier om den avdøde personen. Latter og tårer om hverandre. Etter begravelser er jeg gjerne i godt humør. Har lært nye ting om personen som har gått bort og ofte har jeg truffet mennesker det er lenge siden jeg har snakket med. Noen ganger vet jeg at disse menneskene snakket jeg nå med for siste gang. Vår fellesnevner har forlatt oss. Det blir ingen flere runde tall med selskaper eller tilfeldige treff der vi tilfeldigvis er innom likt. En begravelse er gjerne farvel med flere enn den som gikk bort.

Bestefars begravelse er dobbelt trist. Selvfølgelig er det tris å miste han som alltid har vært der. Mannen som sluttet å røyke dagen før jeg skulle komme hjem fra sykehuset. Mannen jeg så sinna en gang. Den dagen skjønte jeg at griseoppdrett handlet om mer enn mat. Han smilte når stakittgjerdet fikk skader av fotballspillingen vår. Han bare slipte opp igjen god øksa når vi brukte den på stein. Tiden det tok å forklare oss forskjellen på god og dårlig potet brukte han gjerne, selv om han hadde det travelt. Han gikk på butikken så jeg kunne låne bilen hans. Men da nabogutten og jeg ga grisene rikelig ekstra med kraftfor, da var han forbannet. Griser var ingen leketøy. Griser var liv. Han slaktet grisene med like stor selvfølge som han brukte 30 min ekstra hver dag til å kose med dem.

Bestefar var klar til å dø. I den grad slikt er mulig var jeg klar til at bestefar skulle dø. Jeg var derimot ikke klar til en coronabegravelse. Det var trist med alle menneskene som ble utestengt fra kirken. Etterpålag med søsken er bra det, men de snakker jeg ofte med. Søskenbarn, tanter, onkler, fjernere slektninger, naboer av bestefar og hans venner snakker jeg sjeldnere med. Kanskje ser jeg dem aldri igjen. Noen av dem bor langt borte. Damsloranavnet kommer fra Aurskog eller Høland. Slektningene mine der hadde det absolutt vært interessant å treffe igjen. Sist jeg traff dem var vi tre generasjoner på tur dit. Det er mange år siden. Nabogutten, som sikkert hadde skylda i griseforingen, har flyttet vekk. Det samme har søstera hans. De treffer jeg nok igjen, men det kan bli veldig lenge til. Denne anledningen gikk tapt i corona.

Etter begravelser skal saker og ting fordeles. En leveregel jeg hadde når jeg var aktiv i organisasjonslivet var at inntekter og utgifter har denne forbannede egenskapen at det skal fordeles. Ved dødsfall dukker denne realiteten opp for fullt. Jeg har huset fullt. Livet i liten campingvogn har mange fordeler.

Det beste med arven etter bestefar var at han hadde ingen uflaks som må fordeles. Ved slike tildelinger står jeg gjerne først i køen. Tvert imot hadde han både griseflaks, vinnerlykke, lykke i kjærligheten og fiskelykke. Til sommeren skal jeg fiske. En lykke må jeg vel ha arvet.

Lykken av å ha en god bestefar i 46 hadde jeg nå.