Jeg er en fordomsfull person. Alle som mener noe om det meste er det. Ordet betyr jo strengt tatt bare at man har gjort seg opp en mening om noe før man har inngående kjennskap. I hvilken grad fordomsfull er noe positivt eller negativt tror jeg bestemmes av kraften i dommen vi gir.
Ofte bommer mine fordommer. Det gjør meg glad å vite det. Litt rart kanskje, men eneste måten å vite at fordommene er feil er å utfordre dem. Søke kunnskap. Oppsøke. Og oppsøke for å bli kjent, og ikke for å få bekreftelse. Den som leter finner. Undersøker man sine fordommer med lukket sinn, så får man bekreftelse. Er man åpen får man gjerne ny kunnskap.
Den sterkeste fordommen jeg har hatt, som jeg husker er mot Oslo. Jeg oppholdt meg minst mulig der og det var helt klart at jeg aldri skulle flytte dit. Slik var det i over 30 år. Jeg visste godt hva Oslo var. Alle har jo vært der. Trasket Karl Johan og tatt en øl på Aker brygge. Holmenkollrenn hadde jeg bivånet. I tillegg hadde jeg jobbet en del der. Satt opp skigard. Jeg visste hva Oslo var. Ingen kunne overbevise meg om noe annet.
Jeg begynte å date ei dame. Hun stilte med et klart handicap. Jobb som krevde bosted i byen. Turnusen min tillot besøk på inntil 12 dager. Aktuelt var det selvfølgelig ikke. 12 dager sammenhengende i Oslo. Glem det. Det ble gjort klart tidlig i datingen. Hunden hennes var også et minus. Fordommene mine sa at hund var noe jævla drass.
Jeg dro på besøk. Hadde fri. Hun måtte jobbe. Selvfølgelig kunne jeg lufte hunden på morgenen. Hunden var en sær jævel. En skikkelig Diva. Vi kom godt ut av det med hverandre. Hunden levde lenger en forholdet. Det kom noen tårer da jeg fikk vite at divaen var historie. Tilbake til bylivet. Jeg trodde ikke mine egne ører når kjæresten minnet meg på å passe hunden for ulv. Mine sambygdinger i dalstroka utenfor hadde jo prentet inn i hodet mitt at hadde vi bare satt ut ulv i Oslo, så… Kjæresten min bodde i blokk 50 meter fra ulvesona. På felles turer vi gikk pekte hun ut steder der døde hunder var funnet. Ulvedøde. Senere har jeg fått vite at jaktlag i Østmarka jakter uten hund. Fordi jakt med hund er for risikabelt.
Osloliv var helt uaktuelt for meg. Jeg likte jo terrengsykling. Jobbet med å utvikle sykkelstinett i Sør-Aurdal. Brukte en del tid på det, men etter hvert satte jeg igjen sykkelen i Oslo. Sør-Aurdal får aldri samme terrengsykkelmulighetene som Oslo. Og det rett utenfor døra. Vet ikke hvor stor skogen er, men syklet gjennom til Lørenskog en gang.
Etter et halvt år begynte jeg å jobbe i Oslo. På en skole. Nesten alle lærerne var i samme båt som meg. Oppvokst på bygda eller i en småby, men hadde flyttet til Oslo. De kunne sløye fisk og rygge med henger. I tillegg kunne de vikepliktregelen og lukeparkering. Jeg fikk venner fra Sandefjord, flere steder i Trøndelag, øysamfunn nærmere Russland enn det jeg trodde det var mulig å bo, Hallingby, Nes i Ådal, Brummundal, Kåfjord, Førde eller var det Florø, Ski, Mandal, Lyngdal, Bærum og mange andre streder. Felles for dem alle var at de gikk under benevnelsen byfolk når de var med til Valdres på padling eller rattkjelkeaking. Utrolig hva bygdefolket får til å høres ut som riksmål når viljen er tilstede.
En dag var eksamen over. Vi pliktet å gi elevene kvalitetsundervisning. Undervisningsministeren og byråden var klare på at elevene hadde rett på det. 10. klassingene var like klare på at de ga blanke i den retten. Vi lærerne sto i en skvis. Læreplanmål for å gjøre jobben vår og frihetsfølelse for at elevene skulle bli med. Kreative hjerner la en plan for byorientering. Elevene skulle jo kjenne sitt eget nærområde.
Rektor var skeptisk. 120 10. klassinger på Karl Johan etter at karakterene var satt. Det lukter lite styring. Skolen var tross alt av de verste i Oslo, sa ryktet. Vi la en plan. Elevene skulle deles i par. Parene ble nøye sammensatt for å unngå trøbbel. Lærere skjønner hva jeg snakker om. Parene før og etter ble valgt med omhu. Grupper på 4 eller 6 elever måtte vi unngå. Oppgaver ble laget. Det kunne være å finne ut hvilke skuespillere som var hugget i stein utenfor Nationalteateret, eller hvilke dyr som voktet Stortinget, eller hvem som satt til hest utenfor slottet. Som en dårlig skjult trussel skulle elevene få vite at vi lærerne satt utstasjonert og fulgte med dem. Ris bak speilet var det vel menst som.
Vi presenterte opplegget for elevene. Skivebom. Vi ble tatt fullstendig på sengen av motstanden. Elevene hadde ikke lyst. Mange av dem hadde aldri vært nede på Karl Johan. Der var gjengene og horene og ordførerne fra Mørekysten. Etter knallharde forhandlinger der elevene fikk løfte om å få gå 4 og 4, og at vi skulle sitte på fastsatte punkter med telefonene på ble elevene med på opplegget. Flere av elevene takket for ekskursjonen etterpå. De hadde sett turistoslo for første gang. Andre hadde kun sett det 17. mai, mens noen selvfølgelig var kjent.
Skoleturen til Oslo sentrum lærte meg noe. Folk bor ikke i Oslo. Folk bor på Stovner, Furuset, Vinderen, Grønland, Majorstua, Haugerud, Lambertseter, Storo, Holmlia eller et annet sted.
. Oslo sentrum er for turister.
Etter at jeg flytta til Oslo har jeg bare vært på Karl Johan når jeg har avtale med turister fra Valdres om å møtes eller når jeg skal sette opp skigard for turistarrangementet i Spikersuppa. Jeg trenger jo ikke til turistolso. Jeg har jo vennene mine, nærbutikkene mine, fotballpubene mine, biblioteket mitt, restaurantene jeg bruker, valglokalet, nærturene og parkene jeg frekventerer der jeg bor. Innen 500 meter.
Når folk i distriktene beskriver Oslo, så kjenner jeg meg ikke igjen, men jeg husker bildet de tegner. Jeg var jo fordomsfull en gang jeg også.