EOA har mange ansatte. Det blir slik når enkelte jobber 4 timer i året, eller tar en raftingtur som det også kan kalles. De fleste ansatte er fra Valdres og svarer som valdriser flest når de får spørsmål om de kan rafte en tur: nei, men jeg kan ta turen om ingen andre kan. Tolv telefoner, og mange timer senere, står jeg med 12 guider som kan guide om ingen andre kan. I og med at alle kan guide, kan ingen av dem guide siden det er noen andre som kan.
Slik har raftingfirmaet blitt drevet siden 1993. Det er veldig slitsomt med slike ringelooper.
Med mål om å få aktivitetsfirmaet til å gå ble det ansatt guider utenfra. Først og fremst fordi arbeidsledigheten i Sør-Aurdal er nær 0, men også fordi det er befriende med guider som svarer ja eller nei, i stedet for tja, det kan vel muligens kanskje være en sjans om ingen andre kan.
Guider ble ansatt. Tok utgangspunkt i ungdom med hytte og slektsrøtter i kommunen. De hadde venner. Nå får jeg stadig spørsmål av venners venner om jeg har ledige sommerjobber. Har bestemt meg for å holde det til de 7 som er opplært, og de tolv lokale, og noen nye lokale som kan bidra utenfor skoleferiene.
For å ha sommerjobb til guidene mellom raftingturene bygde vi opp et skigardsfirma. Firmaet generere også penger til innkjøp av elveutstyr. Aktivitetsdelen av firmaet går med underskudd og slik vil det nok bli til 2023. Det er helt unødvendig å si jeg er en idiot. Jeg vet det. Ett hvert fornuftig menneske hadde kuttet aktivitetsbedriften og satset på gjerder. Men penger er ingen mål. Penger er et middel.
Jeg kunne nok ansatt flere. Kunder og arbeidssøkere er det nok av. Tømmertilgangen er flaskehalsen. Hvert år. Med flere ansatte bosatt utenfor kommunen er det behov for bosted. Noen bor på hytta si, og bosetter vennene sine der. Genialt. Men ingen løsning når hytteeieransatt har ferie, eller resten av familien ønsker å bruke hytta.
Skritt for skritt forbedrer vi firmaet. I år bygde vi mannskapsbrakke. Langedrag camping er genial beliggenhet. Midt på raftingstrekket vært og 2 km fra lageret til skigardsfirmaet. Mannskapsbrakken er et spikertelt, som er koblet til en campingvogn med 5 soveplasser. Vi blir nok sjelden 5 her, men greit at folk føler vi har plass til dem. Vi ønsker jo gjerne at de er her på fritiden også. Det vil bidra til et stort elvesportsmiljø, som vi tjener på i neste runde.
Egentlig er alt fryd og gammen. Vi følger en langsiktig plan. Men det er skjør i sjøen. Jeg er deprimert. Gikk på en blemme. Burde visst bedre etter 46 år. Trodde samfunnet ønsket arbeidsplasser. Det koster meg lite å jobbe 90-timers uke med spett. Kostnaden av benkrokene skatteetaten, biltilsynet, HELFO og andre organer jeg trodde skulle hjelpe oss innbyggere står for er enorme. Et delmål i bedriften var å drive etter reglementet. Etter en stund ble det endret til å tilpasse oss reglene innen 14 dager etter vi har hørt om dem. Regeljungelen er enorm. Den ene etaten har regler som slår i hjel reglene til den andre etaten. O g de frekke jævlene ordner dilemmaet med å skrive at det er arbeidsgiver sitt ansvar å kjenne reglene.
I tillegg er avisene fulle av kommentarer om oss arbeidsgivere og hvilke tyranner vi er.
Hvorfor skal jeg gidde å skape arbeidsplasser? Hvem gjør jeg det for? De statlige etatene er fullstappet av benkroksparkere. Inntekten min holder seg nok minst like høy om jeg kutter ansatte, mens stressnivået trolig går en del ned. Det er utenkelig å trappe ned i sommer. Til det er de ansatte for hyggelige og pliktoppfyllende. Er svaret de ansatte? Gjør jeg det for de ansatte? Kommentarfeltene i massemedia utelukker det alternativet.
Mens jeg arbeidet med denne mannskapsbrakken tenkte jeg på hvor mye jeg trenger å tjene om jeg bosetter meg i brakka. Svaret er at 500 meter skigard i året og gjennomføring av alle raftingturene er nok til å leve i Norge på sommeren og i varmere strøk på vinteren. Det blir riktignok få skattekroner til å finansiere benkroksparkerstillinger av det, men …
