For min del er rikdom uviktig. Jeg liker å sette opp skigard. Jeg har nettopp startet på sesong nr. 30 på rad med gjerding. Antall meter har variert fra år til år, men arbeidet tiltaler meg. Allerede før jeg satte opp min første skigard hadde jeg en tanke om å skape arbeidsplasser for folk med lite utdannelse. Mennesker som trengte å bygge CV. Mennesker som trengte referanser.
Gjennom frustrerende år i skoleverket der behovet for å bygge opp igjen gutter som skallet hodet i teoriveggen i 10 ble veldig tydelig for meg, tenkte jeg at arbeidsplasser for disse er et samfunnsbidrag. Ingen part tjener på unge uføre. Spesielt ikke når mange unge uføre egentlig er praktikere som er ødelagt av stillesitting.
Nå driver jeg en bedrift der de ansatte er i ferd med å fullføre 5-årige høyskoleutdanninger.
I hodet mitt surrer det tanker om å kvitte meg med alle ansatte. Ikke på grunn av de ansatte. De er opplært gjennom tidligere somre. Jeg trives sammen med dem, både i og utenfor arbeid. Kunder gir dem gode skussmål. Jeg gleder meg til de begynner når studieåret er slutt.
Jeg gruer meg også til de begynner. Det er så utrolig mange regler jeg, som arbeidsgiver, er ansvarlig for å passe på. Da jeg startet opp igjen med skigardsoppsetting var det uttalte målet å drive etter reglene. Ganske snart ble målet å drive etter reglene senest 14 dager etter vi hørte om reglene. Det er så mange regler. Mange regler er kjente. Får mediene skrev om det visste jeg at 12 meter flaggstang kan fraktes på biltak om kun en meter stikker foran bilen og flaggstangen er godt merket bak. Jeg vet at hovedhengerregelen som sier det er lov å trekke en henger på 750 kg, i beste fall kan kalles en tilleggsregel, da de fleste kan trekke langt tyngre henger og mange biler har begrensninger under 750 kg om hengeren mangler brems. Ingen av de 5-6 personene i politiet eller biltilsynet jeg har diskutert hengerregler med kan reglene. Som arbeidsgiver plikter jeg å kunne dem.
En venn av meg gav opp bedriften sin for litt siden. Reglene ble for kompliserte. Ansatte kunne kun jobbe 40 timer i uka, selv om de ønsket å jobbe mer. For ansatte og arbeidsgiver var det opplagt at sesongen styres av snøfall. Lønna var upåklagelig. Det er lov å jobbe mer en 40 timer i uka om det er for kortere perioder. Den regelen hadde visst noen haker, som f.eks. bruk av motorsag. Reglene for arbeidstid er strengere om motorsag inkluderes i jobben. Motorsag er farligere redskap enn hjernen min. Helt klart. Likevel synes jeg der er rart at hjernekirurger får jobbe over 40 timer i uka, mens skigardsmontører blir nektet fordi konsentrasjonsnivået må holdes oppe fordi det står en motorsag i bilen.
Hvor arbeidsdagen starter har stor betydning. Som skigardsmontør operer vi over store deler av landet. Jeg har satt opp gjerde i 13 av de gamle fylkene. Så lenge jeg jobber alene er det uproblematisk. Har jeg med meg en ansatt skal egentlig arbeidstiden regnes fra oppmøte på arbeidssted. Jobber vi da på Beitostølen har 1,5 time gått med til bilkjøring til jobb. Etter 5 timer må vi gi oss, for det er tross alt 1,5 timer hjem også. 5 timer jobb skal da gi inntjening til 8 timers lønn pluss bilkostnadene.
Kjøringen må jeg gjøre. Det er lite sannsynlig at førerkortene dagens ungdom er utstyrt meg tillater dem å kjøre. Kunne de kjørt, så hadde jeg trolig gjort kontorarbeidet i bilen. Dagens arbeid skal dokumenteres og morgendagens arbeid skal planlegges og avtales med kunden. Mailer skal besvares. Slik blir kveldsarbeid. Mobilreglene gjør det nesten umulig å ta arbeidet mens jeg kjører.
Det nærmer seg valg. I stedet for å skyte på norske jordbærbønder og andre ledere av sesongbedrifter bør politikere gjennomføre selvskudd om målet er å legge til rette for å få norsk ungdom ut i arbeidslivet. Slik det er nå må bedriftene ha minst 20 ansatte for å trygt kunne ansette noen.
For min del seiler tre alternativ for skigardsbedriften fram:
- Legge ned, siden små bedrifter helt tydelig er uønsket.
- Leie inn selvstendig næringsdrivende til alle oppgaver.
- Drive på et nivå der arbeidsmengden er tilpasset meg.
Jeg vil avslutte med å sitere kursholderen på det siste bedriftsetablererkurset jeg gikk på: Jeg undrer meg over kommunenes iver etter å arrangere bedriftsetablerekurs. Bedriftsetablerere er stort sett folk som er uforberedt på byråkratiets mange utfordringer. Disse kursene som informerer om alle problemene tar jo motet fra de fleste.