Noen ganger har avisene spennende stoff mellom de utallige artiklene om gravide kjendiser, kjendiser som ikke er kjendiser, men er kjendiser likevel fordi de får være med på kjendisutgaven av kjendisprogrammer, programledere som synes det er stas å få være på TV og annet mediene skriver om.
Den juridiske oppfølgingen av dødsfallet på en DnT-tur er en sak jeg kommer til å følge tett, uavhengig om mediene gir den spalteplass. Jeg har, både som privatperson, idrettslagsildsjel og bedriftseier prøvd å finne ut hvilket ansvar det innebærer å arrangere turer. Advokat Larsen har rett i at det finnes lite rettspraksis rundt temaet. Hun har utvilsomt rett i det. Til nå har vi heldigvis fulgt en praksis som gir det enkelte individ stort ansvar for å ta vare på seg selv og sette sine egne grenser. Noen saker finnes det dog, og guider eller aktivitetsfirmaer er dømt der grove brudd på sikkerhetsrutiner har medført ulykker/skader, men generelt er ansvaret pålagt turdeltakeren.
Det jeg stusser mest over her er medienes dekning av saken. De har intervjuet en tilfeldig, anonym turdeltaker som opplevde turen hun gikk, tre år før ulykken, som skummel. Turdeltakeren er etter eget utsagn turvant. I min tid på Tinder for 5-7 år siden spiste jeg middag med en del damer som markedsførte seg som turvant. Turvant betyr, om jeg legger disse damenes presentasjon av seg selv til grunn, at de fulgte med på Lars Monsen og andre friluftsmennesker på TV. Kanskje har det anonyme intervjuobjektet peiling, eller så har hun ingen peiling.
Jeg har selv blitt vurdert i forhold til sikkerhet før og etter turer jeg har arrangert. Det er spesielt to tilbakemeldinger jeg husker. Håper aldri de menneskene blir intervjuet i forhold til min standard for sikkerhet. Den første personen, som jeg kjente veldig godt mente vi måtte slutte å hoppe fra Fønhusbrua og uti elva. Begrunnelsen var at elva var veldig dyp der. Den andre tilbakemeldingen var at anbefaling av joggesko for turer til og fra Kvervilljuvet var uansvarlig. Gummistøvler er visst fottøyet. Begrunnelsen var fare for hoggorm. Så det så. Risikoen er jo til stede. Har sett huggorm der en gang.
Har guidet noen turer for DnT også. Ga meg med det. Det ble for mye papirarbeid. Måtte fylle ut et HMS-skjema før hver tur. Der skulle det skrives alt som kunne skje på turen og hvordan jeg ville forebygge/behandle saken. Siden gode guider forutser det meste ble det et meget omfattende skjema. Mennesker er meget uforutsigbare, og en ADHD-elev er en drømmeturdeltaker i forhold til en egenrådig 50-åring. Egenrådige 50-åringer har gjerne med hund. Og hund er gjerne som herre. Finnes det egentlig papir nok til å skrive ned alt uforutsett en ekvipasje med hund og herre kan finne på? Våt mose, vindfall, TNT, bratte skrenter, stikryss, flomstore bekker, elg, orm, motorsagdur, misvisende skilt, F16 og er bare noe av det syklubber på tur kan overse og overhøre. Mulig jeg er alene om å kjenne igjen Espen Echbos figur Synne, men Synne er med på tur i blant. Synne er vanskelig å få inn i et skjema for hva som kan gå galt. Tror heller ikke det finnes noen øvre grense for diagnoser folk kan få i løpet av turen. Og diagnosene er gjerne fraværende før turen starter og det bes om oversikt over elementer som bør hensyntas. Og er man så dum man sier noen er nøtt til å høre etter utløser det helt sikkert nøtteallergi ett eller annet sted i gruppa.
Det blir spennende å følge denne saken og se hvor byråkratisk turavvikling blir fremover. Kanskje må Lars Monsen gå turene for alle.