Mange blogglesere vil sikkert steile og si krig er for alvorlig til å tulle med, nå. Nå kom jeg på at jeg ikke har så mange blogglesere, så det går nok bra likevel.
Også er det trolig en del av bloggleserne mine som vet at tørre sokker vinner kriger, så de leser ferdig dette seriøse innlegget. Kanskje tenker noen nå i retning av surstrømningvitsene som postes om svenske bidrag til våpen i Ukraina. Jeg er ikke der. Da snakker vi våte sokker.
Jeg har tenkt noen dager på hva hvordan jeg kan bidra best i krigen mot Russland. Det må bli mot Russland og ikke for Ukraina, for det beste våpenet i kampen for Ukraina har vi sendt på dør. I vår iver i å vise handlekraft. Russiske idrettsutøvere med tilgang på vestlige medier og telefonkontakt hjem hadde sannsynligvis vært langt mer effektivt enn 2000 panservernraketter. Handlekraft handler mest om å tilfredsstille eget behov og setter mottakers behov i andre rekke. Vi utviser menneskene som kunne skapt splid i Russland. Nå kan de bekrefte Putins «Vesten hater oss». Hauger av klær kommer til å ødelegges i Romania da det er lett å samle sammen, men vanskelig å distribuere. Men hva gjør vel det så lenge vi har handlet? Jeg vurderte en liten stund å verve meg som soldat. Ekstremt handlekraftig, og stort sett like idiotisk som handlekraft vanligvis er.
Til tross for at jeg var av de bedre soldatene i mitt kompani på alle tester ble jeg vurdert som overflødig av det norske forsvar. Uten våpentrening på 28 år, manglende språkferdigheter i russisk, ukrainsk og engelsk, og elendig fysisk form ville jeg bare være i veien i Ukraina. Og da snakker vi ikke om å være i veien for Putin, dessverre.
Kanskje gjør krigen, som kommer rett etter en pandemi, at jeg skal begynne som lærer igjen. Det snakkes i politiske kretser om å styrke forsvaret vårt igjen. Folk flest hører da sikkert innkjøp av eksplosiver og trening av «hen and cocks» til å bruke eksplosivene. Jeg hører økning av kornlagere, etablering av nødnett som tåler strømbrudd og innføring av uteskole. Kriger vinnes av tørre sokker. Når strømkabler er kuttet, internett er historie og ammunisjonslagrene tomme vinner den parten som har tørre sokker. Krig handler om å overleve lenge under enkle kår. Krigen i Ukraina går inn i sin 9. natt. De fleste ukrainere og russiske soldater har bare ventet. Krig er tålmodighet. De fleste timene jeg var ute på militærøvelse handlet om å være mest mulig usynlig og bruke minst mulig ressurser mens jeg var det. Energien vi brukte gikk med til å tørke sokker. Våte sokker dreper. Leser man tallene for første og andre verdenskrig eller andre kriger som varte noen uker døde det langt flere mennesker av sykdommer og kulde enn bomber og granater.
Har vi flaks, så stopper krigen i Ukraina. Har vi uflaks så sprer den seg. Nå mangler vi matlager, soldater, nødnett, jodtabletter, tilfluktsrom, håndverkere og kunnskap om å overleve i vår egen natur. I mangel på vedfyringsmuligheter kan vi varme oss på doktorgrader. Det har vi mange av.
Om Norge bestemmer seg for å satse på forsvaret sitt igjen vil jeg nok begynne som lærer igjen. Jeg kan lære barna at vann fryser i sekken, men holder seg flytende i innapålommen, at fyrstikker virker best når de er tørre, at hodet bør være over skiene, at snø blir til våte klær, at gul snø inneholder mer væske enn hvit snø, at kart og kompass virker uten mobildekning, at to klesskift holder lenge ved bevisst bruk, at fiks og annen mat finnes i naturen, at tur er moro helt til sokkene blir våte. Gagns mennesker kan utmatte fienden i krig. Dessverre er gagns menneske en lite målbar enhet, så skolen har nedprioritert det en del tiår. Skal Norge atter tenke forsvar, så finner jeg kanskje min plass i skolen igjen. Utdanne gagns mennesker var jo min styrke.
Noe av det artigste jeg opplevde som lærer var å komme innom Haugerud skole to år etter jeg sluttet der og se at lappene mine fortsatt hang oppe. På dem sto det, «stolt produsent av gagns mennesker». Gagns mennesker har tørre sokker.
Holder Ukraina ut en stund til, så går de russiske soldatene tomme for tørre sokker.