Det er så mye å blogge om for tiden at jeg har droppet hele bloggingen en stund. Til gjengjeld har jeg tuklet litt med bokprosjektet mitt. Håper dere fikk med dere litt. Litt er ikke mye, men mer enn ingenting.
Forrige helg inntok covid 19 denne kroppen. Sykdommen var ganske snill med meg. Jeg vurderte å dra fra Oslo til spikerteltet slik at jeg kunne jobbe litt. Om jeg tukler ute i Valdres med kløyving er det bedre smittemessig enn å isolere meg i en leilighet med en leieboer. Valget falt på leiligheten med innlagt vann og utlagt avløp. Dusj, håndvask og varmtvann trumpet vanndunk, gassbluss, utedo og kattevask.
Så er det dette med hverdagen min da. Det er en gummipakning nederst i sisterna på dassen. Hvordan kunne denne vite at jeg var i isolasjon? Et hvert annet tidspunkt kunne jeg kastet meg på t-banen eller i bilen for å kjøpe en ny gummipakning, men nå var jeg dømt til å høre på disse 400 literne med vann som skal sildre gjennom doen pr. døgn. Tortur. Det endte med stengt hovedkran. Så mye for å velge dusj, håndvask og varmtvann.
Jeg nevnte bokprosjektet. 25 sider er ganske klare. Tenkte sende dem til forlag for å høre hva de tenker. Det er litt skummelt. Greit å gjøre en ekstra for å pynte grisen. Jeg leser mye bedre på papir enn på data. Undersøkelser viser at du også gjør det, men sannsynligvis benekter det. Printeren min er på din side. Selvfølgelig tok den kvelden midt i printingen. Sure epler er favorittfrukten min, så det var bare å kaste seg over skjermen. Retteprogrammet ble koblet inn. De første 14 sidene gjorde det nytten. Fra side 14 slo hverdagen inn. Retteprogrammet forbannet seg på å markere halve ord og påstå de var feilstavet. Det var jeg selvfølgelig helt enig i. tte er ingen ord. Hva som skal til for å få maskinen til å lese alle 5 bokstavene og følgelig godkjenne ordet måtte vites ei. Datakyndige venner gikk inn og ga opp. 10 år med elever gir ikke nok erfaringer til å løse meine dataproblemer. Jørn og data er visst noe helt for seg selv. Jeg kaller det bare hverdagen.
