Jeg bør ikke blogge nå. Mailinglisten er full av henvendelser som venter på svar. Antallet kunder som tenker jeg burde gjerde i stedet for å skrive er stort. Men jeg savner å skrive. Det hjelper hodet. Skrivingen har overtatt for syklingen og gåturene. Klokken er 09.30 på tirsdag og jeg har 17 arbeidstimer denne uka allerede. Jeg tar en pust i bakken.
Podcast er en ny ting i mitt liv. Litt ambivalent forhold til det. Men mer om mitt forhold til podcast senere. Nå skal det handle om skole og spesielt de elevene som jeg slet mest med.
Podcasten jeg hørt på da et nytt kapittel i bokmanuset mitt tok form var Wolfgang Wee i samtale med etterretningsoffiser Hatlebrekke. De snakket om krig og etterretning. Jeg er meg selv nærmest og hørte skole og god undervisning.
Hatlebrekke var meget klar på mangel på informasjon er historie. Utfordringen i dag er å sortere informasjonen og få den dit den skal. Mens de hemmelige tjenestene tidligere var veldig hemmelige og gjerne virket dårlig er de langt mer åpne nå. Erfaringene tilsier at det er langt vanskeligere å bruke informasjonen til å forebygge, om informasjonen forbeholdes den innerste krets av en eller annen lukket profesjon. Deling er langt på vei den nye mantraen innenfor militær etterretning. Krigen i Ukraina er et eksempel på dette. Flere nasjoners etterretningstjenester har delt mye informasjon gjennom mediene.
Og hvor er skolen oppi alt dette? I hodet mitt er det klare koblinger mellom god etterretning og god tilrettelagt undervisning. Komisk nok slet jeg mest med å tilrettelegge undervisningen til de elevene skolen hadde mest informasjon om. Utfordringen er langt på vei profesjonskamp og taushetsplikt. Flere ganger har jeg opplevd foresatte som er misfornøyd med jobben jeg har gjort fordi skolen er informert om … Kontaktlæreren, altså meg i dette tilfellet, er fullstendig uvitende. Litt detektivarbeid avslører at foresatte har informert noen i skolen som har en annen profesjon og mener opplysningene er taushetsbelagt. Kontaktlærer har jo selvfølgelig ingen rett til å få videreformidlet helseopplysninger helsesøster har mottatt. Helsevesenet har jo klare regler som praktiserer særdeles ulikt for slikt. De fleste møter der barnevernet har deltatt har vært fullstendig meningsløse for meg som kontaktlærer. Ofte sitter det en saksbehandler fra barnevernet og triumferer over at hen har informasjon vi ikke kan få. Jeg vil ikke vite alt barnevernet vet. Langt der fra. Men jeg vil gjerne ha den informasjonen som trengs for å gjøre hverdagen til mine elever bedre. Slik taushetsplikten praktiseres i dag stopper informasjonen opp. Jeg er av de få lærerne jeg vet om som ønsker færre voksne inn i skoleverket. Erfaringene mine sier at elever med stor voksentetthet rundt seg er dømt til å tape. Jeg aner ikke hvor mange møter jeg har deltatt på der informasjonsflyten er nærmere minus.
Jeg tror dessverre kampen for færre profesjonskamper i skoleverket er tapt. Byråkratisering er jo inn. Kjempe mot vindmøller var jo tidligere sett på som idioti. Det visst nye tider på det området nå, men. I stedet for å argumentere mot flere profesjoner i skolen kan jeg kanskje, med etterretningstjenesten i ryggen, gå over til å argumentere for at vi i langt større grad skal dele informasjonen om vi ønsker elevens beste.
Nå er tankene bare kastet sammen. Det er svært begrenset hvor mye tid jeg har til hobbyen min bokstavstabling på denne tiden av året, men skigardsgjerding tillater mye tenking. Kommer det bok, så kommer det bedre formulerte tanker rundt skolen og uklulturen rundt informasjonsdeling.