Overskriften er på engelsk. Det er et litterært grep jeg kommer tilbake til senere.
Statistisk sett er jeg på det ulykkeligste punktet i livet i år. Godt å ha med seg den kunnskapen når eneste løsning på hverdagsproblemene er å ta seg selv i håret og løfte.
Jeg stiller meg selv spørsmålet hva jeg vil. Alt er lettere når det spørsmålet er besvart. I dag var det for første gang i sommer nok vann til å padle i nærområdet her. Jeg vil, men jeg vil ikke. Skuldra mi tåler det ikke, sier ekspertene. På sykehuslegen sa skuldra er verre enn jeg tror. Også ga han meg en diagnose. De 4 problemene MR-en fant og ultralyden antydet mente han var bare tull. Jeg fikk med en beskjed om 2 års helningstid om jeg er heldig. To år med usikkerhet. Først og fremst er jeg usikker på om diagnosen er riktig. Skal jo stole på eksperter. To år for legen er jo ingenting. Det er ikke han som skal gå rundt å være usikker på om han kan padle fordi skuldra virker til å tåle eller bør være sykmeldt fordi ekspertene sier det. Jeg har alltid likt å lytte til kroppen. Nå krangler den med hjernen.
Krangling tar så mye energi. Nå har kroppen og hjernen kranglet så lenge at det er meningsløst å dra på skigardsgjerding. Jeg skal jo til Oslo i kveld pga. time hos neste skulderekspert i morgen. Gjetter manuellterapauten sier noe annet enn MR, ultralyd og røntgen. Idiotisk å kjøre en time feil vei før jeg drar til Oslo og kommer dit så sent at hele turen blir stress. Men må jo få ferdig gjerdene før vinteren. Skigardspengene skal jo sørge for at papirarbeidet etter denne sesongen og forarbeidet til neste kan skje i varmere strøk. Pengene må inn i høst, for sommeren var lite innbringende. Jeg må bare innse at jeg var for dårlig til å løfte meg selv etter håret i dag.
Nå har jeg bestemt å ta en økt med det jeg drev med da Liverpool spilte kamp i går. Da vinterklargjorde jeg skigardstomta. Den skal brukes til annet formål i vinter. Egentlig burde jeg sett Liverpoolkampen i stedet, men det gir ingen glede. Og det har ingenting med resultatene å gjøre. Interessen dabbet før siste serierunde og CL-finalen forrige sesong. VAR, spillerlønningene, TV-kostnadene, spotswashing er vel blant faktorene som drap fotballgalskapen. Nå skriver norske aviser artikkel opp og ned om kanskje verdens viktigste sportswasher. Tragisk.
Jeg har lyst til å skrive bok, men jeg har ikke lyst til å gi den ut. Orker ikke å debattere en systembok blant folk som bare vil kaste penger på problemet. I dag leste jeg en artikkel der tollere mente de trengte høyere lønn og 400 nye stillinger. Det mangler visst noe slikt som 15000 sykepleiere og det kan visst bare løses med lønn. Lærerstreiken har vel akkurat forklart oss at lønn kan løse lærermangelen. Lokalavisen skrev en artikkel om de manglende søkerne på ingeniørstillinger i Valdres. Har ikke hørt lønnsklagene til ingeniørene, men har lest det utdannes for få. Hva fanden skal samfunnet med en bok som tar for seg skolesystemet og langt på vei mener voksentettheten er problemet og hvorfor skal jeg plassere meg midt i en slik manglende debatt?
Her en dag gikk jeg tur. Er vel omtrent 8 år siden jeg mistet gleden ved å gå på ukjente stier. Prøvde å finne igjen gleden. Pustet og peset som en dårlig trent gubbe. Hoppet nesten over en bekk. Kan ikke huske sist jeg gjorde det. Gummistøvlene jeg hadde valgt som skotøy for å holde meg tør, virket nå mot sin hensikt. Mestringsfølelsen av å nesten hoppe over en bekk er elendig.
Nå må jeg avslutte. Skal vinterrydde skigardsplassen litt. Trenger å føle jeg har vært litt flink i dag. Hjelper å kjenne på det. Er jo lite konstruktivt å sitte her og dvele ved tvilen om skuldra tåler padling eller ikke. Også kan jeg jo forsøke å komme meg til Oslo i tide til å nyte byen litt.
Tror egentlig jeg må finne en ny måte å løfte meg selv på også.
