Kategorier
Ukategorisert

En undervisningsøkt.

I dag holdt jeg første del av et elvepadlekurs. Fullstendig idiotisk med frosen shoulder på høyre side og påbegynnende betennelser i venstra skulder. I tillegg våknet jeg tett i halsen og kjente et kommende psoriasisutbrudd. Til min overraskelse fant jeg ingen utslett før jobb, men fikk bekreftet mistanken i kveld.   

Jeg er 70 % sykmeldt. Vi har fantastiske ordninger her i landet. For min del er det 100% på jobb, men 70% intensitet. I dag medførte denne begrensningen en «gjenoppdagelse».

Vanligvis er det slitsomme delen av nybegynnerkurs å taue svømmende nybegynnere i land mens de sleper åre og kajakk. En skulderdreper.

Læring kan absolutt skje om læreren slapper av og holder oversikt.

Før kurset brukte jeg litt tid på tenking. Jeg fant en bakevje der elevene kunne svømme 200 meter nedover før det kom noen stryk eller steiner de kunne skade seg på. Før vi gikk uti instruerte jeg dem i taueteknikk og hvordan de skulle oppføre seg for å være lette å taue. I 30 år har jeg tenkt at nybegynnere har nok med å lære seg teknikken med å krysse inn og ut av bakevjer, så ansvaret for svømmere ble for mye. Nå skulle elvene ta ansvaret for redningen også.

I dag hadde jeg en herlig økt med kaos. 19 elever og 2 lærere i en stor bakevje. (Lærerne har padlet en del kajakk før altså). Før økten hadde jeg som god pedagog satt opp, og offentliggjort, et mål. Alle skulle velte ved et uhell og oppdage at de gikk greit. Det ble enormt med måloppnåelse. Plutselig hadde 19 elever 21 redningsbåter. Det var nesten aldri behov for å vente. De som ventet sto for redningsarbeid. Elever som var «redde» bølgene kastet seg ut i det når det handlet om å redde noen. Mysteriet med å feste blikket på målet var plutselig løst. Av en eller annen grunn liker nybegynnere å se på tuppen av kajakken eller årebladene. Effekten er omtrent som å se på framhjulet eller pedalene når du sykler. Ikke prøv. I bestefall mister du oversikten. I verstefall blir det skader.

Vi tre voksne fikk tid til instruksjoner, små elevsamtaler, ivareta dem som seilet av sted, svare dem som undret og observere gruppedynamikken, mens jeg drev rundt med godt under 70% intensitet.

Jeg tenkte på klasseledelse og kursene mine i det temaet. Jeg bommet på det meste, men du verden så mye læring det var rundt meg. Og elevene ble slitne, mens vi lærerne koste oss. Jeg kjenner noe paradoksalt i erkjennelsen av reduksjon i innsats fra meg medførte økt læring.

Legg inn en kommentar