Medianlønnen i Norge ligger godt over det jeg tjener. Snittlønnen er enda høyere. Om jeg hadde valgt læreryrket hadde jeg tjent mer enn jeg gjør nå, jobbet færre timer og hatt mindre ansvar. Men jeg har valgt det slik. Meningsfylt jobb har jeg gitt opp å finne. Prioritet 1 nå er å ha en jobb som gir frihet til å reise vekk fra kulden og mørket midtvinters i Norge. Jeg har den muligheten.
Thailand er et jævlig dyrt land. For mange koster en liter bensin en timelønn. Spise ute kan de drømme om. Og en rutebuss mellom de største byene er uaktuelt.
Jeg lever sparsommelig her nede. Kan være lenger borte fra mørket og kulden på den måten. Kjøper frokost, lunsj og middag ute. Thailandsk mat, som er min klare favoritt er også den billigste maten. Annenhver dag tar jeg massasje. Har aldri drukket så mye vann som jeg gjør nå, og tenker likevel at jeg drikker alt for lite vann. Vannet kjøpes på flaske, men koster bare noen kroner pr. liter. Det blir en drink i ny og ned, men alkoholmengden styres i stor grad av psoriasisen. Alkohol i seg selv er trolig ikke et problem, men dehydrering er. På restauranter gir jeg 10 % driks. Med massasje og noen klær jeg har kjøpt ligger dagsforbruket godt under 400 norske kroner. Omtrent halvparten av forbruket kommer av frokosten på strandrestauranten som tjener som skrivekontor. Synes jeg må handle litt der for å forsvare bruken av bordet. Forbruket kunne nok vært lavere om jeg hadde sjøutsikt fra verandaen slik jeg planla.
Hver kveld sitter jeg litt i baren som tilhører overnattingsstedet jeg bor på. De som jobber der kjenne meg og jeg kjenner dem. Det er interessant å få litt dypere innblikk i arbeidsrutiner og sosial omgang på arbeidsplassen. Litt engelsk kan de også, så noen setninger blir utvekslet.
I dag stoppet jeg innom. Har aldri smakt Long Island Icetea før, bortsett fra på en legendarisk fest i huset mitt i Bagn som ingen husker noe fra, så bestilte det. Kom etter hvert en grinete kar i 60 årene og satte deg på motsatt side av bordet. Skjønte på kroppsspråket til kunden og bevertningen at det var fast inventar. Jeg var luft for han. Og det er greit nok. Jeg har ingen behov for å snakke med folk her. Litt merkelig er det likevel å sette seg 30 cm fra trynet på folk uten å si hei. Spesielt når det er 10 ledige bord. Etter hvert kom det en kar til i 60 årene og satte seg ved siden av meg. Han smilte i det minste da han satte seg. Jeg skjønte etter hvert at de tilhørte den fransktalende gjengen med fast plass i baren. Jeg hadde satt meg feil.
Han første bestilte tydeligvis det faste. En vakker thai, kanskje 20, men trolig tenåring serverte. Han snakket i telefonen da hun kom og satte fra seg glasset. Han pekte 10 cm lenger inn på bordet. Hun omplasserte glasset og ba om unnskyldning. Han strøk henne over ryggen og smilte.
På engelsk spurte han hvor jeg kom fra. Jeg svarte. Han gikk over til fransk igjen. Fortsatte på fransk til tre ungjenter gikk forbi. Engelske tror jeg. Har sett dem flere ganger. De er naboene mine her. For andre gang henvendte denne fransktalende seg til meg. Han gjorde meg oppmerksom på at vi var tre og det var tre unge damer. Så fortsatte de på fransk.
Det stoppet en scooter. Inn i baren kom en selger. Han satte opp et stativ med diverse juggel. Ørepynt ol. Damene som jobbet i baren strimlet til. Hun yngste i baren spurte denne grinebitteren etter noe. Hun smilte da hun gikk. Så ga denne fransktalende sveitseren, som han tydeligvis var, noen signaler og sa ett eller annet. Det ble liv rundt stativet. Alle damene handlet noe. Han snudde ikke på hodet en gang da de kom for å vise hva de ønsket seg. Regningen kom på 730 bath. Også kalt 200 NOK. Han tydeliggjorde for scotersjåføren at han måtte grave dypt i lommene for å betale for sin gavmildhet. Alle kom og takket han pent. Den yngste ga han også et kyss på kinnet. Sannsynligvis er det hun som betaler for gildet.
Jeg ble mye rikere i kveld. Og jeg ble mye tristere.