Nå er jeg tilbake i Milano etter noen herlige dager i Merano. Første stopp på turen var
I likhet med andre byer i Sud-Tirol har byen både italiensk og tysk navn. Byen tiltalte meg på mange måter. Bredden på gatene er et av mange tegn på gammel by
Gamle byer har ofte en sjarm, som rullestolbrukere trolig legger enda mer merke til enn oss andre. Asfalten er meget ujevn.
Det var også flere trange passasjer som var snarveier mellom hovedgatene. Neste gang jeg er i Bolzano, for det blir en neste gang, skal jeg lese litt om historien. Om jeg drar rett fra Bolzano til Norge skal jeg ha litt ekstra plass i sekken også
Markedet inviterer til å fylle sekken med kjøttvarer og ost. Det fine med å være turist i Bolzano i dag var mangelen på andre turister. Politiet fant min tilstedeværelse så oppsiktsvekkende at jeg for første gang i min turistkarierre måtte vise pass. Litt merkelig i et land jeg kan dra til uten pass, men verden er merkelig. . Tror politimennene var hyggelige. Vi kommuniserte på ulike språk, så det er uklart. Jeg er nå fortsatt en fri mann, uten de store traumene. Det er flere grunner til roen i Bolzano tror jeg. Mangel på andre turiser enn meg hjelper helt sikkert. Denne reklamen gjorde meg også oppmerksom på mangelen av prangende skilter.
Turen går på skinner. Selv om Italienerne informerer på tysk og italiensk, og lar det bli med det. Tysken min hjelper litt. Scheisse skjønner alle, så da får jeg hjelp. Vurderer å lære meg noen flere ord. Takk, bør kanskje være neste ordet jeg lærer meg?
Tog virker til tross for sine smell og små kast. Smellene og kastene er langt mer bekymringsfulle om de kommer på flyturer. Det var bare så vidt jeg kom på riktig tog. Tavla samarbeidet relativ dårlig.
Jeg hadde en dårlig følelse da jeg entret toget, så jeg spurte konduktøren om det var rett tog. Det var rett å spørre, for det var feil tog. Jeg mtte løpe til toget som sto på nabosporet. Det kostet. Trapper er et mareritt i dag. Lårene er herlig stive etter gårdsdagens utflukt.
Vi dro til fjells. Fjellene er opp mot 3500 meter. Veien tok oss nesten opp til 2000. Der møtte vi litt snø, så greit vi hadde vinterdekk. Veistandarden opp fjellsiden var av en kvalitet vi sjelden ser i Norge. Tror stigningen var godt over 10 grader. Mange steder manglet kantrekke, og det på steder et hjul utenfor veien ville medført nekrologer. Hvor lang rygging et møte med bil medførte fant vi heldigvis ikke ut, med møteplasser har sluppet unna inflasjon. Veiene førte til forskjellige småsteder der folk har valgt å bosette seg. Til min store glede kjørte vi feil, så jeg fikk se flere bratte gårdsveier enn planlagt.
Jeg holdt kjeft om min begeistring for ekstra sightsing, da den ikke ble delt av de med anlegg for bilsyke.
Målet var en liten fjelltur. Sjelden jeg er så høyt til fjells. Kjøreturen tok oss nesten til 2000 meter over havet. Der bilveien stoppet fortsette snøkledde traktorveier. Snøen var vel egentlig 3 cm tykk og hardtrampet. Vi dro med oss to kjelker oppover lia. I blant var det vekten av en 4- eller 5 åring på kjelken jeg dro. Trening. Vi gikk ikke så langt, men vi gikk veldig høyt. Rett opp er vel å overdrive, men det var så bratt at kappkjøring på rattkjelke trolig ville ligge utenfor min komfortsone. For noen sier det en del. Nå kjørte ikke jeg rattkjelke. Det var to grunner. Barna ville helst ake sammen med foreldrene sine, og jeg hadde lyst til å teste hva som skjedde om jeg småløp ned lia.
I dag er jeg herlig stiv. For første gang på 2,5 år er kroppen stiv, men overskuddet på plass. I en lang periode har fysiske utskeielse av slik art medført utmattelse dagen etter og gjerne enda lenger. Forhåpentligvis har det snudd. Da er det bare å ønske overskuddet velkommen. Og begynne fysisk aktivitet for å øke energinivået igjen. Nok om det.