Av mine omtrent 15.000 timer som ildsjel i Bagn IL var mange timer skjulte. Timene med vannslange på skøyteis, gressklipper på fotballbane, stoppeklokke langs løyper eller turguider med navn under registrerte de fleste.
De første 5 årene mine i sentrale verv brukte jeg mer enn 1000 timer på gransking av konflikter Bagn IL var i. Konflikten med SAUS kom av en nabokonflikt på andre siden av Fossvangområdet, via en ishockeybane. Nabokrangelen vi tok til forliksrådet tidlig i min tid som lederkarriere skyldes et dårlig formulert makeskifte i 1952. Sør-Aurdal idrettsrådet var det eneste i Oppland der tilliten og samarbeidsklimaet var så dårlig at styremedlemmene i idrettslagene var regnet som inhabile og ikke kunne velges inn styret. I alle andre Opplandskommuner var det et mål å få nettopp disse representantene inn i idrettsrådet. Etter endringene i vedtektene for idrettsrådet husker jeg spesielt et styremøte i idrettsrådet godt. Det tok slutt da styrerepresentanter gikk i sinne etter opplesing av en avtale mellom Bagn IL og Sør-Aurdal kommune. En avtale jeg arvet. Innholdet var for så vidt greit, men måten avtalen var inngått på ga ingen tillit. Jeg arvet et forhold til kommunen som var preget av mistillit og krangling.
Som nevnt gikk utrolig mye tid med til nøsting i gamle konflikter og avtaler. Lysløypetraseer, tømmervelterettigheter, Fossvangbyggbruk, osv, har jeg hoppet elegant over. Selv om det krevde mange timer og enormt med energi. 3 timer med vanning av skøyteis i kuldegrader er for meg mye lettere enn 30 minutter med graving i dårlig formulerte papirer.
Blogginnlegget i dag kommer enkelt og greit fordi lokalavisen skrev om Sør-Aurdal kommunestyre sitt hodeløse vedtak før helgen. Jeg må ta forbehold om edru journalist, men all erfaring tilsier at kommunestyret var de fulle.
https://www.avisa-valdres.no/har-forhandlet-siden-2014-na-er-de-endelig-enige/s/5-54-808737
At kommunestyret kan overse blanding av saker og la innkjøp av idrettsutstyr havne i en makeskifte avtale kan gå an, men her er de gjort oppmerksomme på tabben, og stemmer den gjennom likevel. Jeg lurer på hvor mange timer kommende ildsjeler og saksbehandlere skal bruke på å finne igjen utstyrsavtalen. Ingen ved sine fulle fem begynner vel å lete i makeskifteavtaler etter slikt? Hvor mange urelevantepunkter skal en bla gjennom før en finner det relevante? Nasjonale oversikter som viser bokvaliteten på ulike kommuner brukte (bruker) blant annet penger gitt til ungdomsformål i graderingen. De leter helt sikkert ikke i makeskifteavtalene. Men det vil sikkert bli en snakkis på kontoret deres om de får kjennskap til Sør-Aurdal kommunes praksis. (Sør-Aurdal har faktisk havnet på pallen for høye kommunale avgifter, grunnet tall som er vanskelige å sammenligne. Nå gjør selvfølgelig slikt ingenting da all reklame er god reklame).
En helt annen side av saken er selve innholdet. Kommunestyret overkjører fagpersoner og binder opp 20.000 fri budsjettkroner for all fremtid. Som rektor på en av skolene i kommunen ville jeg grått. Som pedagog med manglende ressurser på mange områder ville jeg blitt forbannet. Som tidligere idrettslagsleder ville jeg lurt på om kommunestyret er fullstendig historieløse. Som emigrert Sør-Aurdøl bare rister jeg på hodet, og undrer meg, over disse kommunestyrepolitikerne som lurer på hvorfor mengden frie midler ved budsjettmøter alltid blir færre og færre og folketallet lavere og lavere.
Et råd til kommunestyrerepresentanter: I stedet for saksbehandling og detaljstyring må dere bruke tiden på utforming av gode, prinsipielle, gjennomtenkte styringsdokumenter som saksbehandlere og andre finner lett fram i og kan bruke på en måte som samsvarer med kommunestyrets intensjon med planen. Makeskifteplanarbeidet har tydeligvis pågått i 7 år, og ender opp med et resultat som ender meg drøssevis av skjulte timer og 20.000 færre frie kroner.