Dagen i dag var en gledens dag for min del. Jeg var i bassenget og oppdaget at jeg kan svømme. Helt seriøst har jeg begynt å gruble over svømmeferdighetene mine. Svømmeforholdene ved «hytta» mi i Thailand er fantastiske. Men det ble svært begrenset med svømmetak der i vinter.
Vasse gjorde jeg en del av. Sto på grunna og tøyde. Grunna i bassenget og Andamannsjøen defineres nok noe ulikt, så det var vel 1,60 der jeg tilbragte det meste av badeferien. Hjernen grublet på sist jeg svømte, og fant ut det var 4 år siden, og da kun noen få tak.
Av en eller annen grunn tror mange jeg er en god svømmer fordi jeg er elvepadler. Det er feil. Svømming er et «nedlatende ord» i padlesporten. Da har vi ramlet ut av kajakken. Jeg er nok en langt over snittet komfortabel flyter, og elveleser, men ikke svømmer. Og de fleste svømmeteknikker som brukes i basseng er direkte dumme å benytte i steinete elv. Å støte knær eller hender hardt mot stein er lite hensiktsmessig.
En del av elveaktivitetene jeg har bedrevet går nok i kategorien svømming for de fleste. Men jeg er nazi på hjelm og vest. Noen ganger må jeg ta meg i det når folk bader. De bader jo med SUP og uten vest og hjelm. Og det er helt greit. Selv om det strengt tatt er forbudt. Det er jo ikke farligere å bade med SUP-brett enn å bade uten. Og badeglede i trygge former er den beste forsikringen mot drukningsulykker. Fall fra bade-SUP uten vest gir den overraskelsen folk trenger å beherske for å unngå drukning. Hopp fra stupebrett og steiner før meg også i alarmberedskap. Men, jeg har innsett at mitt hysteriske HMS-fokus i vann er over grensa for det som gir gode vannfolk. Ganske gøy å reflektere rundt egentlig. Til sommeren skal jeg være mer i elva uten vest for å øke min sikkerhet i elv.
Jeg kan svømme. Riktignok ganske dårlig, men jeg greidde 200 meter i dag. 200 meter er i en del sammenhenger grensen for å kalles svømmedyktig. Tiden som gikk til spille var det heldigvis ingen som tok. Svømmedyktighet måles i meter og ikke tid. Jeg er glad jeg husker hvordan svømming skjer, men den aller største gleden var å registrere at skuldrene tillot skikkelige svømmetak igjen. Fra nå kan opptrening av skuldre skje i basseng. For første gang på 38 år gleder jeg meg til en svømmeøkt i klor. Alternativet med strikk midt på gulvet er enda kjedeligere. Det er faktisk nesten, og bare nesten, like lite forlokkende som alternativet å ha stive skuldre resten av livet.