Av mangt jeg ikke har greie på er au pairordningen temaet i dag. Og jeg må presisere at jeg absolutt ikke kjenner ordningen, og ikke har tenkt å bruke tid på å lese reglene.
Jeg har møtt noen få au pairer. Flest har jeg møtt i velholdte hager. Au pairene sitter gjerne på verandaen og gråter, uvitende om skigardsmontører som plutselig kommer rundt hjørnet. Et medfølende smil var som oftest eneste kommunikasjon. Og smil bærer langt. Med litt reiselyst i blodet har jeg truffet på språkproblemer flere steder enn i velstående hager.
Noen ganger har jeg hørt hvordan kulturutvekslingsarbeidslisten formidles. Og tenkt jeg er glad kulturen min for arbeidsfordeling ikke er slik vi formidler i kulturutvekslingen.
Diskusjoner mellom ektefeller om oppfølgingen av au pairen er også interessant. Jeg har hørt en part i forholdet mene au pairen burde få fri til å møte sine landsmenn en kveld i uka, mens den andre mener det er idiotisk. Au pairen er jo ikke her for å lære sin egen kultur. Det er mer etter intensjonen å la dem jobbe for familien 7 dager i uka. Da lærer de jo vår kultur.
En gang, nærmere bestemt i studietiden, møtte jeg en au pair i Beograd. Da var hun bare student med nordisk som felt. Nordisk var visstnok det nest mest populære studiet i Serbia rett etter krigen der. Vi lærerstudentene fra Eik møtte 20-30 serbiske nordiskstudenter. Jeg hadde og har fortsatt litt kontakt med den ene. Vi har møttes fysisk en gang. Mens hun var au pair i Norge. Jeg vet ikke helt hvordan hun hadde det som au pair. Samtalene ble fort dreid over på annet når jeg spurte. Etter au pairoppholdet falmet interessen for Norge.
Jeg kan som nevnt ingenting om au au-pairordningen. Men jeg elsker kulturutveksling. Tror jeg. Skillet mellom kulturutveksling og ukulturutveksling er vanskelige. Selv om tror jeg elsker kulturutveksling kommer jeg ikke til å savne au pairordningen, slik jeg kjenner den.