Det er trist at denne saken får så mye oppmerksomhet:
https://www.vg.no/sport/fotball/i/BWnvn0/skvaeret-opp-med-flaskekasteren-foeltes-baade-riktig-og-bra
Det dommeren gjør her burde ligge i ryggmargen til alle som jobber med ungdom. Tre ganger har elever truet meg med slagvåpen. To av historiene ble håndtert omtrent slik dommeren gjorde her. Relasjonen til disse ungdommene er veldig god i dag, og for dem var den banebrytende da det skjedde.
For dem som husker innlegget mitt da jeg sluttet som lærer var en av årsakene retningen skolen går i. Ryggmargsrefleksen til de fleste lærere, politikere og foreldre er å rope på flere helsearbeidere, miljøterapauter, sosiallærere og annet for å ta seg av de «umulige» elevene. Jeg fikk ikke lov til å knytte relasjonene selv. Vi har visst folk til slikt. For meg, som klasserommsmann var relasjonen mine elever hadde til folk nede i gangen i bestefall verdiløs. Som regel var det et minusprosjekt, med lange møter og lite resultat.
Jeg håper de som skal utforme skolen tenker dypere gjennom denne saken enn bare å hylle dommeren. Det er helt i orden å hylle dommeren altså, men la hjernen svirre litt rundt hvorfor resultatet av dommerens handlinger blir som det blir.
Den dagen jeg slipper å sende fra meg elever som kaster flasker på meg, fordi noen på et kontor mener det er bedre at noen på et kontor bygger relasjon til den eleven, begynner jeg trolig som lærer igjen. Jeg savner elever som sparker og slår, kaster flasker og klår, roper og går og klager på kår. Det ga jo mening å jobbe med dem. I motsetning til alle møtene og dokumentene jeg måtte drive med.
Den dagen slike saker ikke får førstesideoppslag i riksedekkende aviser, fordi handlemåten er selvfølgelig blant alle som jobber med ungdom har vi læst bemanningskrisen i skolen. Og samtidig spart samfunnet for milliarder.