Forrige uke deltok jeg på et verdiløst kurs. Rescue 3. https://www.facebook.com/groups/4693221507 Det eneste kurset ga meg var økt kompetanse på et område der jeg trolig allerede er i Norgeseliten. Nemlig sikkerhet og redning på og i rennende vann. Men hvem bryr seg vel om kompetanse?
Rescue 3 kurs brukes for å utdanne redningsmennene til redningshelikoptre og som kurs for dem som kurser brannmenn. Kursholderen vår, som er en meget erfaren og ivrig elveredningsmann, påpeker at kursene til disse ekspertene holder et lavere nivå. Første dagen av deres tredagers kurs går med til å forklare elveformasjoner, kraft i elv osv. Altså kunnskap vi elvepadlere har.
Erfarne elvereddere vil muligens stusse over teknikken som brukes her. Brannvesen og annet redningsmannskap vil sannsynligvis ta den i bruk om noen år.
Kursholderen er fantastisk. Aner ikke hvor gammel han er, men pedagogikken hans bugner av nysgjerrighet. Skal jeg gi en kort oppsummering av det som fascinerer meg mest blir det dette: Tanken på at tidenes beste elveredning trolig ikke har skjedd enda er ikke til å holde ut. Han er rett og slett levende opptatt av utvikling og hva han kan plukke med seg av lærdom etter kursene han holder.
Instruktøren var på. Hele tiden. Han var trolig mest redd for å gå glipp av ny elvekunnskap han kan spre videre. Alle elever fortjener slike instruktører/lærere.
Det blir utallige tilbakemeldinger etter et slikt kurs. De fleste tilbakemeldingene er det elva som gir. Vi elvefolk lytter til og leser elv. Medkursdeltakerne mine, en gjeng svensker med 1 til 11 års erfaring fra rafting i Trysil ga et fantastisk innblikk i miljøets betydning for holdninger. Og holdninger er nesten alt på elv. Av tilbakemeldingene jeg fikk fra kurslederen er det noen som festet seg ekstra. Jeg ruslet ved siden av helt trygge svømmere mens jeg hadde kastelinen klar. Unødvendig sa instruktøren, men som han påpekte var det et resultat av å ha elvesikkerhet i ryggmargen. Det andre jeg tenkte ekstra over var rosen for å helt ærlig si jeg ville overlatt hovedansvaret til en erfaren Trysilguide om casen jeg ledet var reel. Ikke først og fremst fordi nivået på dem var noe høyere enn mitt, men samarbeidet og personkunnskapen mellom 5 samkjørte elveguider trumper den ekstra erfaringen jeg hadde.
Det var lettere å forstå svensk i praksisøktene enn teoriøktene. Vår felles elvekunnskap gjorde mange ord overflødige.
Kanskje var det aller beste med kurset å se hvordan felles språk forener. Vi snakket alle elv. Flytende.
Det kan drikkes uten å ha det gøy. Det kan være gøy om det ikke drikkes. Og det kan smiles uten at det viser.
Men for meg var kurset verdiløst. Jeg er tross alt mest i skoleverdens- og padleforbundets varetekt. Slik blir det når rett klistremerke trumfer alt av kunnskap. Min kollega i raftingselskapet og padlekompis i hverdagen er lærer. Til tross for 15 år som elveleser, og Rescue 3 kurs får han ikke svømme med elevene sine i elv. Han må godkjennes av en som har rett kurs, og ingen kompetanse. Godkjenningen gjelder for 1 år i den elvekulpen godkjenningen fant sted. Det jeg sier nå må dere holde hemmelig for dem som lager skoleplanene. Vi som leker i elv vet at dobbelt vannføring firedobler kraften i vannet. Rescue 3 kurset jeg gikk i år var ikke lokalisert på samme sted som kurset for 4 år siden. Vannføringen var for stor, så vi anså det som livsfarlig å svømme der vi drev sist. Og strekningen «stryket» EOA bruker for elvelek når vannføringen tvinger oss til å korte inn raftingturene våre midtsommers bader selv ikke instruktørene våre i nå. Kraften er tross alt 16 ganger større på dagens vannføring.
I skoleånd skal jeg jo beherske redning i denne kulpen om vannføringen dobler seg. Kiss my ass.
Selvfølgelig overdriver jeg når jeg sier Rescue 3 kurset var verdiløst for meg. Jeg sverger til kompetanse. At miljøet rundt meg sverger til andre ting øver jeg på å tolere.