Jeg handler litt med aksjer. Først og fremst for å skjønne hvordan verden er satt sammen. Nå består verden på ingen måte bare av aksjer, men aksjer er en viktig del når det kommer til å forstå det som skjer. Foreksempel er det vanskelig for meg å ta mennesker som påstår dagens regjering selger alt ut av Norge, når utlendinger har solgt aksjer for 54 milliarder netto siste år. Utlendingene selger seg ut. De kjøper ikke opp. Så kan folk føle hva de vil om det. Tallene er klare. Børsen føler ikke. Det er det kjøperne og selgerne som gjør.
Første gang jeg handlet aksjer knuste jeg Norges beste aksjemegler i avkastning på et år. Denne gangen går det litt tråere, spesielt når jeg driver med annet en aksjehandel på dagtid. Men aksjehandling gir et verdifullt innblikk i en verden jeg kan lite om, og egentlig avskyr litt.
Når det kommer til politikere som er «avslørt» som inhabile i aksjehandler tar jeg det med knusende ro nå. Politikere som gang på gang viser fullstendig, manglende innsikt i skattesystemer, eierskap, verdiskapning osv., bekymrer meg langt mer. Riktignok bekymrer det meg litt at politikere med innsideinformasjon ikke tjener mer penger på aksjehandlene sine. Enten snakker de sant, og har handlet litt aksjer for moro skyld, eller så er de ute av stand til å forstå informasjonen de er i besittelse av. Om det siste stemmer er det bekymringsfullt, da handling på bakgrunn av informasjon langt på vei er definisjonen av politiske handlinger.
Inhabilitet har jeg underholdt meg selv med mange ganger. Reglene er tydeligvis veldig vanskelige. I kommunestyret i Sør-Aurdal, som jeg har fulgt tettest, er det rent muppetshow når det kommer til inhabilitet. Det er ingen grunn til å følge realityserier på TV når en kan følge med i kommunepolitikken. Inhabilitet og utstemmingene når det kommer til inhabilitet har veldig mye felles. Hvem er det taktisk å stemme vekk fra avstemningen, og hvem greier å mobilisere resten av gjengen til stemme for/mot sin kandidat? Etter jeg flyttet fra kommunen ler jeg godt av disse prosessene. Det angår meg jo ikke lenger.
Det blir spennende å se etter valget hvor mange av kommunestyrepolitikerne som er innvalgt på grunn av sin inhabilitet, altså for å kjempe for egeninteresser. Sannsynligvis kommer plassering av skole opp igjen som sak. Bør lærere som kanskje må kjøpe en bil ekstra for å komme seg på jobb ha stemmerett i kommunestyret? Bør ektefellen til lærere i denne situasjonen ha stemmerett? Er en årlig familieutgift på 30.000-40.000 et argument for å stemme for eller mot?
Bør bedriftseiere som frykter det blir vanskeligere/lettere å ansette folk i egen bedrift ved skoleflytting ha stemmerett, eller stemmer de av egeninteresse?
Hva skjer med tomteprisene i bygder der skoler legges ned? Bør eiere av hus ha stemmerett i slike saker?
I min tid som ildsjel i kulturlivet stusset jeg over hvor utrolig mye penger det gikk til korps og kor. Det er godt mulig jeg er konspiratorisk, men antallet kommunestyremedlemmer med styreverv i korps og kor var veldig mye høyere enn fra andre deler av kulturlivet? Kan egeninteresser ha spilt inn?
Jeg greier ikke helt hisse meg opp over inhabiliteten til Huitfeldt. Hvor skal grensen gå? Kanskje er det bedre for Norge om alle stortingspolitikere investere 100.000 i aksjer og lærer hvordan den verden fungerer. Norges velferd er tross alt avhengig av aksjeforståelse:
