I dag har jeg reist. Langt. Og det i en umulig retning. Bakover i tid. Jeg har mange venner. Jeg har gjort mye forskjellig i løpet av 49 år og truffet mange forskjellige mennesker. Hver bursdagshilsen som har ramlet inn har resultert i litt mimring.
Tanter og onkler har minnet meg på hvor liten jeg var en gang. Søt var jeg visst også. Så har vi det fantastiske med sosiale medier. Plutselig var jeg i Australia et halvt år. Med min engelsk. Husker hun jeg besøkte sa det var flott jeg fortalte barna hennes eventyr. Jeg måtte bare lære meg at det heter «bed time stries». Forkortelsen jeg brukte «bed stories» var visst ingen forkortelse.
Så tok facebook meg til lærerutdanningen og alt jeg lærte og ikke lærte der. Best husker jeg fortvilelsen da vannet i badekaret ble helt rødt sånn 03.30 en søndagsmorgen. Febrilsk lette jeg etter kuttet, før hjernen slo etter. Wannabefrisørene i klassen lekte seg med hårfarging på vorspielet. Rødt visste langt bedre i vann enn i mørkt hår.
Mørkt hår ja. Det var tider. Neste hilsen kommer fra tiden med måneferd. Fra campinglivet. Hans hilste ikke, men mange andre venner har jeg fått der.
Plutselig var jeg tilbake til barneskolen og klassevenner med minner om svunne melketenner. Rart jeg mistet dem på naturlig måte egentlig.
Noen meldinger minner meg om jenter jeg løp foran eller etter. Og de som detter…
Volleyballklasking var en viktig aktivitet. En hilsen fra Etnedal tok hjernen dit. Trolig var jeg den aller beste på å falle hardt i gulvet uten å treff hall eller ball.
YNWA kom først fra Thailand. Senere fra noen Liverpoolforumsturdeltakere jeg ble godt kjent med. Gode minner før VAR, som aldri atter blir det det var.
Skjerfheimkollektivet. Livet. Eller skjerfet om halsen. Friheten. Og tvangen. Trangen til å utvikle. Ung og gammel. Tvilen. Styrken. Og gleden over meningsfylt liv. Liv, eller var det jobb?
Plutselig var jeg tilbake på fotballbanen. JernJørn. Kallenavnet sier en del om spillestilen og mine styrker, som stort sett var styrke. Mine dempinger var hardere enn skuddene til mange på laget.
En melding tok meg tvers gjennom skaren med hodet først. Hverken skaren eller hodet var mitt, men minnet. Og alle de andre minnene med denne fyren.
Gagns mennesker har jeg jobbet med. Hilsninger fra Haugerud minner meg på det. To år etter jeg sluttet der hang lappene mine fortsatt oppe. Stolt produsent av gagns mennesker. Lærermottoet mitt kom der.
Også var jeg plutselig i Canada, og der har jeg aldri vært. Verden er rar slik. Noen jeg kjenner har vært der, og hodet mitt ble med litt. Noen møter forandrer liv. Fordi noen skulle til Canada lærte jeg at jeg har lært mye om elv.
Reisen tok på ingen måte slutt. Mange elver er besøkt i dag, og mang et leirbål er det mimret om. Vilt, vakkert og vått. Håper livet bringer mye mer av det.
Har du ein skigard? Å jau, du har nok ein, for alle har
Ein ting ein gjerne vil stengja ute
Ein ting ein ikkja syna vil einkvar
Men desse stengsler treng ikkje vara
Ein skigard kan du kliva om du vil!
Ein skigard kan ‘kje vara evig, veit du
Kan aldri vara evig.
Bursdagshilsner får meg til å undre hvor skillet mellom kunder og venner går.
Lutvann er også et sted jeg har mange venner fra. Kopimaskinen er et unntak, men den sendte heller ingen hilsen. Den virket sikkert ikke i dag. Heller.
Takk til alle som har båret meg ut på en 49 år lang reise i dag. En ting er jeg litt stolt av. Jeg har greid å plassere alle, også de få jeg aldri har truffet eller nevnt her. Dere har alle en plass i livet mitt.