Kategorier
Ukategorisert

Diagnose: Mentalt umoden.

Første timen hos DPS er gjort. For meg er det åpenbart hvorfor jeg er der. I tilfeller som mitt er det unødvendig med psykologi om vennene holder. Det gjorde de ikke i 2013, og den som plukket opp restene døde brått noen år senere. Nå er skadene for store til å belaste venner med alt.

I går var jeg atter på Thai boksetrening. Sporten som av mange kjennere regnes som mer brutal enn MMA. I MMA kan forsvaret bestå av å dra motstanderen i bakken. Slikt forsvar er ingen alternativ i Muay Thai. Det er veldig hyggelig på trening, selv om vi snakker minimalt med hverandre. I går fikk noen vite alderen min. De andre ungdommene der er nok mellom 18 og 30. De synes det var kjempetøft av meg å starte i en alder av 49. Slik har jeg aldri tenkt. Alder er ett tall. En god padlekompis er 16. Jeg står på slalomski med 7-åringer og koser meg med mitt, i deres lag. Noen gode venner er i 70-åra.

Jeg hadde nok sluttet med thaiboksing om det var en god grunn til det. Men dagens 30-åringer er like stive som meg, og kanskje enda litt stivere faktisk. Har alltid trodd fysioterapauter og deres likesinna har tullet når slikt ble sagt, men … Jeg sliter litt med å henge med de beste på utholdenhetsøvelsene, men luftveisproblemer har fulgt meg i to år nå. Og de fleste er ikke blant de beste, så jeg sinker ikke gruppa. Vondtene mine er ikke flere enn en middels ungdom. Jeg ser med andre ord ingen grunn til å slutte med treningen. Bortsett fra forventningene til folk på min alder da. Vi skal sitte i ro og drikke kaffe, mens vi mener det samme som vi mente i går.

Og der er det muligens min mentale umodenhet gjør livet vanskelig for meg. Jeg sluttet aldri å stille spørsmålet hvorfor. På onkelbarn merker jeg det opp til 8 er alderen for å bli klokere. Fra den alderen handler det om å godta det som blir fortalt av autoriteter. Å stille spørsmål til undervisningen eller korrektheten av pensum ses på som ordensforstyrrelser. Ordensforstyrrelser som må dokumenteres og møtes bort. Det er ingen rom for å lure på hvorfor verden er som den er.

Hvorfor flytter folk fra bygdene når nesten alle tilbudene er bedre der enn i byene? Kan årsaken ligge i mellommenneskelige relasjoner?

Hvorfor blir skoleresultatene dårligere i takt med økt fokus på grunnleggende ferdigheter? Kan det være noe feil med skoletanken, eller er barna feil?

Hvorfor øker motstanden mot klimatiltak i takt med økningen i ekstremværet? Kan budbringerne gjøre noe feil?

Hvorfor synker IQ- en i takt med det teknologiske fremskrittet?

Hvorfor dyrker vi ikke frem mental umodenhet? Nysgjerrighet er en viktig faktor for fremskritt. Tror jeg. Jeg vil egentlig ikke repareres og jeg vil ikke leve i utenforskap. Et lite dilemma.    

Legg inn en kommentar