Egentlig burde vel bussturen på 21 timer, med diare, gjennom diverse politisperringer i Sør-Mexico vært med her. Den får ikke plass. Bussturene jeg til stadighet sammenligner skjedde noen år før og etter min første Mexicotur.
Den siste av de to turene fant sted i lærerutdanningen. Vi skulle fra Tønsberg til Oslo. Dagstur. Antallet studenter var så stort at vi trengte to busser. I en forelesning der alle 90 studentene i prinsippet skulle være fysisk til stede informerte en foreleser om avreisested og tidspunkt. Vi ble anmodet om å ta med matpakke, da varigheten på turen var av det slaget. Alt av opplysninger var i grunnen klart trodde jeg.
Spørsmålene begynte derimot å hagle. Noen lurte på om de hadde sjekket prisene med ett annet selskap som vanligvis var billigere, noen ønsket å vite når bussen passerte Holmestrand og om de kunne gå på der, noen mente bussene burde gå to forskjellige ruter inn slik at folk som bodde etter indre lei også kunne slippe å komme til E18. Det ble påpekt av vi kunne ha hyggelig felles lunsj på Peppes om dagen ble forlenget med 1 time. Et par stykker måtte forsikre seg om at det var sikkerhetsseler på bussen. Påbudet hadde ikke kommet på den tiden. Foreleseren som svarte unnvikende på spørsmålet fikk høre hvilken uansvarlig person han var som ikke hadde spurt etter setebelter. Denne seansen med 2 minutter beskjeder tok 45 min. Spørsmålene haglet, mens studentene snakket seg i mellom om påstigninger, mulighet til å sitte på i private biler, sitte sammen på bussen eller ta kollektivt hjem senere på kvelden for å få handlet litt.
Dagen for Oslotur kom. Bussene kom til avtalt oppmøtested. Litt før avtalt tid. En god del studenter kom også til avtalt sted og tid. Etter litt småjogging rundt i området fant vi de studentene som trodde den store parkeringsplassen nord for skolen var liten og lå sør for bygget, samt de studentene som trodde bussen skulle hente dem i kantinen. 15 min over avreisetid var omtrent 2/3 av studentene samlet i bussene. Reiseleder vedtok avreise. Han ble overprøvd av en gjeng som kom på at de måtte til bilen og hente vannflasker, sekker og bilnøkler de hadde glemt. 20 min forsinket kom vi vel av gårde. Det ble en stopp på en bensinstasjon der folkene fra Horten kom på. Mange av dem hadde sagt fra til reiseleder på forhånd at de kom på der. Noen hadde bare fortalt det til medstudenter som skulle overbringe beskjeden i Tønsberg. Stoppen ble kort. I motsetning til den i Holmestrand. På avtalt sted der var det full forvirring. En del sto der. De hadde sett flere, men de var borte. Vi ventet en stund, før noen kom på å ringe. Noen av de som skulle vente der hadde mistet troen og tatt toget, mens to fikk skyss med medstudenter som hadde valgt privatbil inn. 30 min forsinket dro vi fra Holmestrand.
Bussjåføren som trolig ikke var vant til barn stoppet for å fylle diesel rett utenfor Drammen. Busselskapet hadde drivstoffavtale med en bensinstasjon der. Nå hadde vi vært på bussen godt over en time, så noen jenter så sitt snitt til å løpe på do. Med samtykke fra reiseleder. Løpende studenter utenfor bussen var klarsignalet resten trengte for å skjønne at det var tid for å handle. Reiselederen som egentlig mistet kontrollen i forelesningssalen, rett etter at oppmøtested og tid for bussturen ble offentliggjort, kapitulerte fullstendig. Da alle omsider var vel tilbake i bussen fikk sjåføren streng beskjed om å holde alle dører lukket til bussen var trygt parkert i Oslo.
Til tross for null erfaring med busskjøring haglet det med innspill til bussjåføren om hvordan han burde kjøre i Oslo for å komme nærmest mulig bestemmelsesstedet. Til iherdige protester forholdt sjåføren seg til trafikkreglene. Og til stor overraskelse for mange kom bussen ganske nær bestemmelsesstedet. Innspillene til tross. Det virket det som bussjåføren kunne sitt fag.
Hva vi gjorde i Oslo denne dagen har jeg virkelig ingen minner om, men bussturen gjorde voldsomt inntrykk. Nå har jeg utelatt returen, der antallet som skulle kjøre privat, bli igjen i Oslo og shoppe for så å kjøre kollektivt hjem varierte fra time til time. Til reiseleders store fortvilelse. For min del begynte tankene å sveve rundt en busstur noen år før.
Forhistorien til den bussturen var kort. Vi sto på oppstillingsplass hele troppen. Beskjeden var kort, og uten gjentagelse. Om 5 minutter skal alle stå på nøyaktig samme sted ikledd full gru. Gru var forkortelse for grunnutrustning. 5 min etter sto vi atter oppstilt, men nå ikledd full gru. Neste beskjed var samlet marsj etter troppsjefen. Marsjen endte inne på en buss. Ingen av oss menige ante noe om bestemmelsessted eller teknisk stand på bussen. De beste soldatene fant ledig sete og sovnet øyeblikkelig. En god soldat hviler når han kan. Noen av oss småsnakket med sidemannen. Samtalene gikk gjerne på teorier om bestemmelsesstedet for turen. Pessimistene fryktet en uke utendørs, mens optimistene trodde det bare skulle være en rundtur i buss. Da bussen stoppet var beskjeden kort og grei. Det er tre mil til leiren om dere løper den retningen. Befalet hand indikerte hvilken retning han mente.
Gjengen som løp tre mil hadde en stilltiende avtale med den norske stat om å ofre livet for landet om nødvendig. Avtalen varte i 25 år for de fleste av oss. Mitt siste avtaleår er faktisk 2020. I løpet av verneplikten ble mottoet «En for alle» tydelig for oss. Selv døde jeg flere ganger i løpet av verneplikten. Heldigvis bare som øvelse. En av de tingene vi lærte, var at alle kom fortere fram om vi innordnet oss. Befalet var satt til å befale fordi innsikten deres var større enn enkeltindividet sitt. Oppgavene vi ble satt til å gjøre kunne gjerne medføre vår død, for å ivareta noe som var større og viktigere enn oss.
Russerne angrep oss aldri på ordentlig. Nå er det gjengen fra den andre bussturen som skal forsvare landet, og fienden er et virus. Det blir spennende å se om reiselederen kapitulerer, eller om «soldatene» går til verket med tanken om en for alle, det finnes noe større enn oss, eller ei.
Min jobb i coronakrisen er så uviktig som å bære staur. Forhåpentligvis bidrar det til skattekroner inn, slik at vi kan fortsette å lønne sykepleiere, lærere og andre frontkjempere.