Publisert 09/03 2020, 18:13
Snakker jeg elevenes sak?
Som barn sov jeg med lyset og radioen på. Dette var selvfølgelig dumt, men alternativet var å ikke sove. Fram til jeg var 35 år sovnet jeg lettere på et fly enn i et stille rom. Søvnproblemer er noe dritt, men jeg har lært meg å leve med det. En humor få forstår og en mimikk som er frakoblet følelsene gjør det lett å skjule om jeg sover godt eller er stuptrøtt. Om du lurer på hvorfor jeg plutselig skriver om søvnproblemer, så kan jeg røpe at det er en innledning til det som skjedde i den beste timen jeg har hatt som lærer.
I min beste time som lærer sov jeg. Neida, eller joda, bare ikke si det til rektor. En lærer skal ikke sove i klasserommet. Det vet alle. Jeg sov, og jeg husker det i tillegg som den beste timen min som lærer. Det skjedde i en time der jeg var alene med 4., 5., 6. og 7. klasse, dvs. noen og 20 elever. Elevene skulle jobbe individuelt med sine arbeidsplaner og jeg skulle hjelpe.
Jeg har ikke sett nok film til å vite hva en zombie er, men ut fra forklaringene jeg har hørt var jeg trolig zombie da jeg kom inn i klasserommet til denne timen. Jeg fortalte elevene hva de skulle gjøre og forklarte at det var bare å vekke meg om de trengte hjelp. Jeg la meg bak kateteret, og fikk selvfølgelig ikke sove. Jeg leker tross alt ikke søvnproblemer. Opplevelsen min den timen, rent bortsett fra irritasjonen over søvnmangel, var å være overflødig. Det har aldri skjedd så mye læring i en time der jeg har vært våken. Barna hjalp hverandre og lærte i hytt og pine. Siden pedagogen var våken observerte hjernen mye av det som skjedde. Spesielt to samtaler fra klasserommet huske jeg.
En 5. klassing sier: jeg må vekke Jørn for jeg skjønner ikke dette her.
Da svarer en 6.klassing: Jeg kan hjelpe deg for jeg hadde det i fjor.
Litt senere. Nei, dette var akkurat det jeg ikke forsto.
Da hører jeg en 7. klassing: Kom hit, jeg er ganske god i matte. Jeg kan prøve å forklare.
Litt senere hører jeg en 5. og en 6. klassing: takk nå forsto jeg det.
Mens jeg lå der på gulvet hørte jeg ny kunnskap spre seg hos de 6. klassinger som gikk glipp av kunnskapen året før og noen flere 5. klassinger fikk hjelp til å forstå.
Den andre samtalen jeg husker var mellom en trio som gjerne gjorde litt alternative ting når anledningen bød seg, og en av de eldste jentene i gruppa.
Vi går ut a, han merker jo ikke det uansett.
Ja, dette er så kjedelig.
Jenta: Om dere går ut nå så ser de andre lærerne dere og da henter de sikkert rektor. Da kommer vi aldri til å få jobbe slik igjen.
Guttene, som var helt enig i at det var best å få gjøre som de ville uten innblanding fra lærer, skjønte argumentene og satte seg på plassene sine igjen.Det aller morsomste fra mitt ståsted, eller mer presist liggested, var at guttene var så redd for å vekke meg at de fant ut at det beste var å jobbe rolig med oppgavene sine. Ingen forelesere på lærerskolen hadde fortalt meg det, men denne timen skjønte jeg at den minst viktige personen i klasserommet var meg. Som lærer står jeg oftere i veien for læring enn jeg skaper læring. Det er helt sant at det er elevene og ikke læreren som skal være slitne etter en god skoledag. Min frykt for å føle meg overflødig i en skoletime forsvant totalt den timen jeg sov. Intet er bedre enn at elevene lærer uten innblanding fra voksne. Som lærer skal jeg være med å trygge dem, rettlede dem og gjerne utfordre dem, men i minst mulig grad bremse dem.
Jeg våger ikke å snakke elevenes sak. Jeg har oppdaget at de timene jeg er overflødig er de timene elevene lærer mest. Hvem pokker ønsker å gå til rektor å si at jeg har gjort en så god jobb at jeg er overflødig? Jeg må nok erkjenne at jeg snakker min sak, på lik linje med alle andre. Elevene på sin side har ingen røst. De bare snakkes om av alle som har en egeninteresse i skolesystemet.