Nå er jeg snart ferdig med dagen på sykehuset. Håper jeg. Er hjemme for lengst. Finner stadig nye deler som hører sykehuset til. Har alltid lurt litt på hvordan kirurgene går inn i kroppen. Det er tydeligvis via et knappsystem. Jeg gjennomskuet dem, siden de glemte å ta av knappene før jeg våknet. Lurer litt på om knappene skal fjernes eller om jeg kan bruke dem når yttertøyet skal på.
Timen på sykehuset i dag ble bråbestemt i går. Sykehuset hadde hull i kalenderen i dag og kroppen min har best tid midtvinters. Lykken står den kjekke bi. I korte glimt.
Dagen begynte glimrende. Jeg husket å glemme mat og drikke på morgenen, slik seg hør og bør når fasting står på programmet. Coronaregler sier at oppmøte skal skje så presist som mulig for å unngå sykehuskø, så jeg utsatte avreise så lenge jeg turte. Vil jo helst være lydig og presis. Det er selvfølgelig på slike dager bussene havarerer. Hører stadig om slikt, men det er første gang jeg har opplevd det selv. Trasking gatelangs til neste bussholdeplass må man forvente når man, i lydighetens navn, har ventet for å minske coronatrøkket på venteværelset. Det regnet ikke, så traskingen kunne jo faktisk vært verre.
På sykehuset var det en hel drøss hyggelige mennesker som var kledd for bankran. Egentlig rart jeg slapp unna med så mange av sykehusets eiendeler, når det var så mange ranere der.
Før operasjonen måtte jeg inn i sykehusets pysj. For første gang i mitt liv skjønner jeg hva klesselgerne snakker om når de snakker om snitt i bukse. Etter 4 forsøk, muligens 5, kom pysjbuksen på riktig vei. Tror jeg. Litt usikker på hvor snittet var og hvor det skulle vært, men ble da tålig påkledd til slutt.
Jeg vet egentlig lite om det som skjedde etter snubukseleken. Fikk en nål i armen og våknet i ett annet rom noen timer senere. Legen kom innom og ga meg beskjeden jeg fryktet. Kikkhullsundersøkelsen av menisken ga ingen svar på hvorfor jeg halter eller hvor smerten kommer fra.
I det minste har vi eliminert diagnosen tre fysioterapeuter og to leger har satt. Og står nå på bar bakke. Dog litt skjevt, for å få mest vekt på den gode foten.
Det var litt ubehagelig å ta på ytterjakken når jeg skulle hjem. Heldigvis hjalp det å fjerne kanylen i armen. Snart skal jeg rive av knappene også. Om ikke annet lærte jeg at skoler og sykehus virker litt på samme måte. Mange ansatte forenkler på ingen måte arbeidsfordelingen. Heldigvis inkluderte førstegangstjenesten min førstehjelpskurs med kanyler og sprøytesetting, så jeg kan ordne litt selv. Nå gjenstår det bare tre knapper.
Hadde egentlig håpet å gå rett fra og med i dag, men må dessverre fortsette å se verden litt skjevt.
Strengt tatt har dagen i dag lignet de fleste dagene i november og desember. Men i dag vet jeg grunnen til slappheten. Narkose. Kan noen ha glemt å fjerne en narkose i høst?