Jeg sitter her alene i leiligheten i Oslo og tenker at jeg gjør noe galt. Oslo burde jeg jo holde meg unna i Coronasmittensnavn. Følelsen slipper ikke taket, selv om hjernen gjentar gang på gang at det er utrolig upraktisk å hoppe rundt på krykker til fjells. Uten innlagt vann og strøm er verden vanskelig når kneet skal hvile, men jammen er det coronasikkert. Kneoperasjonen foregikk i narkose. Sykepleierne nektet meg å være alene det første døgnet etter narkosen. Det er visst skummelt. Hjernen måtte gå flere runder med seg selv før jeg fant fornuft i å bryte Høies tanker om minst mulig sosial kontakt og få en venn hit for å observere meg. Brettspill kjentes skummelt. Vi kunne jo strengt tatt tilbragt tiden på hver vår kant av rommet. Kameraten skulle jo bare passe på at jeg ikke daua.
Dagen etter kom en annen kamerat innom med middag. Vi satt på hver vår ende av sofaen under måltidet. Han fortalte om juleplanene. Jeg hørte mest hvor mange jeg kunne smitte. Akkurat som jeg har med meg smitte fra setra. Har jo tilbragt 6 uker nærmest i karantene i en 0-kommune. Tanken på at jeg kan ha tatt på noe infisert i en butikk slipper ikke helt, men spriter jo hender før og etter handleturer, akkurat som Høie anbefaler. Varer har jeg ingen tradisjon for å beføle hverken i fredstid eller pandemi, så det må være handlekurvene i så fall. Velger jo stort sett butikker der betalingen skjer uten å berøre terminalen.
Var jo innom sykehuset to dager. Utover egen jakke og egen mobilskjerm trenger ingenting berøres og det gjorde jeg heller ikke. Men Høie maser på at vi må bli flinkere. Tok derfor på meg nytt munnbind før jeg gikk inn på sykehuset. Det jeg brukte på bussen kunne jo noen ha pustet på. Et nytt munnbind kan jeg jo bidra med for å få smittetallene ned. Høie sier vi alle kanskje kan få feire jul om vi er flinke. Eller, det siste er vel at vi ikke var flinke nok, så det blir mange restriksjoner i jula også. Jeg skal prøve å skjerpe meg.
I morgen er foten bra nok til å gå ut. Jeg må handle julegaver. Men utsetter det til mandag mellom 10 og 14., da er det færre mennesker ute. Høie har sagt vi skal tenke på slikt. Det kan jeg selvfølgelig bidra med.
Mine tanker går til de flinke pliktoppfyllende elevene som går 10 år på skolen og opplever at læreren alltid forteller at de kan bli stillere, raskere og flinkere. At læreren egentlig snakker til tre, fire elever som har sluttet å høre etter for noen år siden går disse pliktoppfyllende elevene hus forbi. Jeg har deltatt på flere kurs i god klasseledelse og tenkt at dette må jo ende i forferdelse. Og det er av en eller annen grunn overvekt av flinke pliktoppfyllende jenter som tilbringer skoletimer hos Barne- og UngdomsPsykiatrien.
Men du, mens du grubler over dette kan du jo tenke ut hvilken nærkontakt du kan kutte ut, og om du strengt tatt må ut i morgen. Blir du enda flinkere, så går kanskje smittetallene fortere ned. Så får vi håpe smittetallene går nedenom og hjem før du kneler.
Jeg er mest opptatt av om skoleverket begynner å gruble på hvorfor antall elever som trenger timer hos BUP er så stort.