Publisert 04/03 2020, 19:17
Jeg rydder en del for tiden. I boden i Oslo var hammeren min.
Da jeg møtte bestefar første gang, en novemberdag i 1974, bestemte jeg meg for å bli snekker. 360 dager senere, på ettårsdagen min, var gaven fra bestefar en hammer. En kvalitetshammer. 44 år er den hammeren nå. Den er fortsatt i bruk. Bestefar bodde i en brakke inne på åsen. Hele uka.
Han satte opp hytter. Fredagene kom han ned til bygda og kjøpte mat, pakket og dro på hytta si for å sykle eller gå på ski. Hver sommer var jeg med han, eller kanskje ikke de 4 første, men hver sommer etter det. I starten var jobben min å legge stubbeloft. 5 åringer får til det. Om støtten er nær nok. Mamma har noen hermer etter meg fra barndommen min. Alle mammaer har nok det. Ikke etter meg altså, men etter sine egne barn. En herme er slik:
Jørn, skal du bli snekker når du blir stor du da?
Bli? Jeg er snekker.
Maling, riving av forskaling, kle vegger, isolering, blande i blandemaskin, legging av gulv og legge tak og mye annet var plankekjøring innen ungdomsskolestart.
Snekkerkarrieren varte helt til rådgiveren på ungdomskolen sa jeg hadde for gode karakterer til å søke tømrer. Generell studiekompetanse var veien videre for meg. Bestefar døde litt da. Møtet på rådgivers kontor var også siste gangen det var klart for meg hva jeg skulle bli. Ungdomskolen var en fin tid, bortsett fra at det var siste gangen jeg hadde en plan for resten av livet mitt.
Mine to halvbrødre var litt lurere enn meg. Karakterene var bedre også. De hoppet av idrettslinjen etter et år. Nå jobber de begge som snekkere. Eller. Han ene er ufaglært daglig leder i en bedrift med 7 ansatte snekkere. Han andre har fagbrevet som tømrer.
Mang en gang har jeg lurt på hva fritt skolevalg betyr. Stiller samfunnet en elev med gode karakterer fritt til å velge håndverkeryrker? Får elever med toppkarakterer i omsorg jobbe i helsevesenet om dysleksien hindrer dem i gode skolekarakterer? Bør ungdommer stå fritt til å kombinere utdanninger som gjør dem sjanseløse på arbeidsmarkedet?
Etter 25 planløse år er jeg nå skigardsmontør. Sannsynligvis den eneste med høyskoleutdanning. Takket være «fritt» skolevalg er jeg ikke tømrer. Samfunnet forventet noe bedre av meg.