Kategorier
Utbrent adjunkt

Terapeutisk mestring av vold

Publisert 05/03 2020, 16:43

Det er en del rot i livet mitt. Jeg rydder. Mangt må ryddes i hodet etter 7 rare år. Det enkleste er å begynne med det fysiske rotet. Det er lettere å rydde inne i ett hodet om tiden ikke går med til å finne ut hvor bøker, klær, padleutstyr osv. er lagret. Bloggen fungerer terapeutisk. Tanker som skrives ned må struktureres. Viltflyvende tanker lager en del styr. 

Fysisk rydding medfører gjerne at ting dukker opp. Ting det er verdt å dele tankene rundt. Om tankene er verdt å lese er en annen sak, men dere er vel gamle nok til å bestemme det selv?

Heftene fra Løvstadkurset i «terapeutisk mestring av vold» dukket opp. Kurset var en del av å jobbe på kollektiv for ungdom med rus og atferdsproblemer. Voldsepisoder er langt vanligere i skolehverdagen, men i motsetning til kollektivet fraskriver skolen seg langt på vei ansvaret for voldsforebygging. For min del som mener gagns mennesker er hovedmålet med allmennskole er diskusjonen rundt elever med voldsproblematikk rar. Hvem skal ta ansvar om ikke skolene gjør det? 

I likhet med elveredningskurset jeg gikk handler terapeutisk mestring av vold om forebygging. Etter kurset har jeg aldri vært redd i skolesammenheng. Elever som truer meg eller utfører vold mot meg slutter med det etter ett forsøk. En del tror det kommer av min kroppsstørrelse. Det handler nok like mye om verktøykassen jeg fikk med fra kurset og erfaringene jeg har fått i ettertid. 

Trusler og vold er uttrykk for ett eller annet. Det viktigste er å finne ut hva det er uttrykk for. Svaret vil variere, men det finnes hovedgrupper. Hvordan vold og trusler skal møtes varierer med hva det uttrykker. Skolen har dessverre en standard for voldshåndtering. Den inkluderer gjerne autoritetspersoner eleven mangler relasjon til. Noen ganger hjelper det selvfølgelig, men det er ubehagelig mange gjengangere i skolesystemet. Hovedgrunnen til gjengangere tror er etter mitt syn at skolen mangler interesse for og kunnskap om voldsforebygging. Tonen er at voldsproblematikken tilhører andre instanser. 

Jeg har alltid lekesloss med mine elever. Etter kurset i terapeutisk mestring av vold kan jeg argumentere langt bedre for å lekesloss med elever. Ved å lekesloss blir elevene vant til fysisk kontakt. De gangene jeg eventuelt må skille elever på ordentlig er kontakt en vanesak. Blir lekeslossingen for voldsom, så har vi mulighet for å diskutere reglene. Ofte er det jeg som må be om unnskyldning. Forbilder er bra. Det å skjønne at noe er vondt uten at det er gjort med mening kan være vanskelig. Det hjelper å trene. En viktig tilleggseffekt er at elevene skjønner at jeg er sterkest. I en konflikt mellom elever gir dette trygghet. De svakeste vet at jeg kan beskytte dem om nødvendig. Den sterkeste vet at den må gi seg om jeg bestemmer det. Det er lært under lek. 

Vold oppstår gjerne grunnet avmakt. Da handler det om å gi barnet andre uttrykksformer. Straff medfører ytterligere avmakt. Identifisering av triggere er viktig. Autoritetspersoner er gjerne mot sin hensikt, faktisk en trigger. Slike elever fortjener lærere som kan terapeutisk mestring av vold. Samfunnskostnadene ved å utvikle voldsmenn av denne gruppen elever tør jeg ikke tenke på. Bedre leseferdigheter av bokstaver og kroppsspråk er langt billigere. Noen ganger handler det om å fjerne mobberen. 

Maktutøvelse. Dette er en skummel form for maktbruk. Lærere på småskoletrinnet bær plukke dette av elevene før de blir så sterke at maktbruken blir farlig og truslene reelle. For egen del går det fint med 10. klassinger som truer, men ser at de kan virke ekstremt truende på mange. Opplever elevene at maktbruk virker, så har de jo et effektivt virkemiddel. Hvorfor slutte med noe som virker? Etter Løvstadkurset fikk jeg en del verktøy mot maktbruk. Blant annet å overse truslene eller spøke dem bort. En voldsutøver knakk fullstendig sammen da jeg spurte om han kunne vente med å drepe meg til dagen etter, da jeg hadde det travelt i dag. Siden jeg hadde det travelt gikk jeg bare videre. Vi endte senere opp med dialog, mens tidligere lærere hadde endt opp med voldsalarm.

Av de aller enkleste triksene for å «behandle» voldsutøvere er å huske ros i fellesskapet og korreksjon på enehånd. Å gå i debatt med en truende elev i ett fellesskap der vedkommende kan tape ansikt er dumt. Eskalerer situasjonen er læreren sjanseløs. Regelverket hindrer oss i å rope høyere, bruke styggere ord og slå hardere enn elevene. Noen ganger har jeg invitert elevene til å møte meg etter arbeidstid og gjort det klart at reglene hindrer meg i å ta det i arbeidstiden. Selvfølgelig kan vi ikke slåss på kveldstid, men alle elevene strategien er prøvd på har skjønt poenget. Det er reglene og ikke frykten som hindrer meg i å agere. Akkurat her er mine 100 kg til fordel. 

Frykt er voldsutøverens beste venn. Så lenge skolene frykter å få ansvaret for å forebygge vold har samfunnsvolden god grobunn. Lærerutdanningen og planleggingsdagene burde inneholde terapeutisk mestring av vold. Mengden vold og trusler i skolen vil garantert gå fort ned på den måten. Færre elever og lærere trenger da å grue seg til skoledagen. Inntil læringsinstitusjonene skjønner forskjellen på kurs i terapeutisk mestring av vold og selvforsvarskurs er nok situasjonen låst og vi fortsetter å skape unødvendig mange voldsutøvere. 

Legg inn en kommentar