Folk får denne merkelige coronatiden til å gå på forskjellige måter. En barndomsvenn av min mor og nabo av min morfar ser tydeligvis gjennom gamle bilder. Det er gøy for oss rundt. Plutselig dukker det opp gamle bilder av kjente folk eller steder på diverse sider på internettet, eller så ramler det biler inn på messanger.
Et bilde jeg fikk satte meg på tanken av en skigardskunde jeg hadde i sommer, og derifra inn på farfar. Skigardskunden var i utgangspunktet helt ukjent for meg og motsatt. Da han hørte etternavnet mitt ble han grublende en stund, så lurte han på om jeg var i slekt med Gunnar. I og med at Gunnar er farfaren min kunne jeg bekrefte slektskap. Da sa han, «om jeg blir gjenfødt som gris noen gang skal det være hos bestefaren din».
Denne skigardskunden var tidligere ved- og grisekjøttkunde hos bestefar. Han hadde 6 griser, hver vinter. De var gode venner grisene og bestefar. Han steller alt levende pent, men grisene var hellige. Barndomskameraten min i nabohuset til besteforeldrene mine og jeg fant på mye rart. Påfunnene gikk stadig vekk på tvers av bestefars ordenssans, men han tok det alltid med et smil. Bortsett fra en gang. Da skjønte vi at en grense var tråkket over. Vi hadde lurt oss inn i grisefjøset og ga grisene store mengder kraftfor. Grisefest. Hverken grisene eller vi skjønte egentlig problemet. Grisene både gryntet og snøftet seg gjennom herremåltidet. Vi fjøsrøkterne fikk en relativt tydelig beskjed om hvorfor det ikke skulle gjenta seg og bestefar var innom grisefjøset hver halvtime den kvelden. Grisenes ved og vel gikk foran alt. En velta vedstabel eller liten bulk i bilen var bare bagateller i forhold.
Under god forpleining vokste grisene seg store. Hver høst var det griseslakting. De samme folkene dukket opp hver gang. Bestemor gjemte seg i kjelleren hver gang en gris skulle avlives. Bestefar var med og leide vennene sine ut. Fortsatt med den største omsorg. Det var ingen grunn til å plage levende vesener.
Jeg var med, men slakting ble aldri min greie, men heldigvis fikk jeg et godt innblikk i dyrehold. Slakteoppgjøret var også velstand. Da var onkler og tanter samlet i kjelleren til bestemor. Det er rart dette. Grisefjøset var bestefar sitt, mens kjelleren var bestemor sin. Griser ble til karbonader og kjøttkaker. Sikkert annet også, men det kunne ikke maules, så de kjøttstykkene har jeg glemt.
Egentlig litt rart å sitte å mimre om gamle griser, men skal jeg gjenfødes som gris, så vil jeg også være i grisefjøset til bestefar.