Påtaleunnlatelse

I høst ble jeg anmeldt til politiet for første gang i mitt liv. Det er litt festlig. Aldri i mitt liv har jeg hatt så fokus på å gjøre ting lovlig som etter jeg startet EOA. Lovlydig drift er på en måte en del av prosjektet. Mest fordi jeg er nysgjerrig på hva det innebærer.

Konklusjonen er enkel. Det er umulig å drive lovlig og på samme tid produsere noe med overskudd. De som får til det kjenner ikke reglene eller driver uten å involvere mer enn en person.

De siste to årene har jeg lært meg hengerreglene. Hengerreglene alene krever sin mann. To andre har jeg møtt som kan disse reglene. Nå er jeg slett ikke sikker på at jeg har skjønt reglene helt, men det det holder nå i massevis til å «arrestere» politiet og biltilsynet når de kommer med innsigelser. Reglene er for kompliserte til at instansene som håndhever reglene kan dem, men byråkratene som utformer slike regler har et trumfkort i ermet. Over alle reglene skriver de: sjåføren har ansvaret for at reglene (vi selv finner uforståelige) følges. Dette trumfkortet brukes over alt. Som arbeidsgiver må en forstå alle regler fra NAV, skatteetaten, arbeidstilsynet osv. Ringer man etatene og spør, så er svaret i bestefall ullent, og konklusjonen at jeg må finne ut selv. Som regel er svaret: jeg jobber ikke med akkurat dette, så jeg skal sette deg over til noen som kan sette deg over til noen som muligens kan svare deg. Sekvensen ender alltid med at vedkommende som kan svaret dessverre er borte i dag. Når jeg får bedre tid skal jeg blogge om hengerreglene.

Tilbake til påtaleunnlatelsen.

På tur fra Bergen til Bagn passerte jeg Lærdal trafikkstasjon. Der sto det skilt som visste at alle lastebiler og busser skal stoppe for kontroll. Eller jeg las skiltet slik, siden bildet lignet lastebil. Min bil var lastebil før, men er nedgradert til vanlig B førerkort, så jeg kjørte videre. Da kom det en sinnatagg med rødt skilt og stoppet meg.

Alle lastebiler skal inn til kontroll, sa han.

Ja, men dette er ingen lastebil, sa jeg.

Jo, det er det, sa han.  

Nei, denne kan kjøres på B-førerkort, sa jeg.

Javel, men alle biler med grønne skilter skal inn, sa kontrolløren.

Okey, men jeg har ikke grønne skilter, sa jeg.

Nei, men du skal inn til kontroll, sa han.

Biltilsynet har lov til å kontrollere hvem de vil, så det var greitt. Problemet var at mannen var født med for stramme smilebånd, så hele sekvensen var utrivelig. Han fant ut at hengeren var uten bremselys. Det å holde i orden lys på hengere er nærmest umulig om det er flere brukere og flere biler involvert, så der finner de nok stort sett noe. Hva som hadde skjedd med bremselysene i løpet av turen vites ikke, men det ble kjøreforbud med påfølgende overnatting i Lærdal og anmeldelse til politiet. Verkstedene i Lærdal hadde ingen mulighet til å hjelpe meg dagen etter, og lyslist var ei å oppdrive der. Løsningen var å få fraktet lyslist fra Felleskjøpet på Fagernes til Lærdal, så jeg kunne kjøre videre.

For å være sikker på at de provisoriske lysene var godkjent stakk jeg innom trafikkstasjonen for kontroll. Dagens vakthavende hadde betraktelig lenger smilebånd, så jeg våget meg til å spørre hva bildet på skiltet dagen før betydde. Han sa at alle varebiler skulle stoppe. Han bare gliste da jeg sa at det trolig var et skilt som var kommet etter jeg tok lappen i 1992. De provisoriske bremselysene gadd han ikke se på, men ønsket meg god tur videre.

Påtalemyndighetene synes tydeligvis ikke jeg fortjente noen straff. Det forundrer meg litt, siden jeg helt klart kjørte uten bremselys og bevisene var udiskutable. På den andre siden kostet det bedriften og meg langt mer at jeg ble stående i Lærdal en arbeidsdag, enn om det hadde kommet en bot. Kanskje kjenner de til denne biltilsynetmannen med stramme smilebånd og neglisjerer han. Det kan også være at jeg ble reddet av relativt plettfritt «rulleblad». Sannsynligvis ble jeg reddet av byråkratiet. Trolig ville det kostet påtalemyndighetene mer å kreve inn pengene enn det boten er på. Jeg aner ikke.

Det som er sikkert er at jeg har lært meg så mange trafikkregler de siste to årene at jeg alltid er nervøs når jeg blir stoppet. Finner ikke politiet eller biltilsynet noe galt, så er de enten hyggelige eller så kan de ikke alle reglene. Heldigvis er 3 av 4 kontrollører hyggelige og klar over at reglene er uforståelige for folk flest.