Kunnskap er avmakt. Politikere snakker om å redusere antall drop-outs. Uføre skal arbeide så mye de kan. Det skal legges til rette for å skape arbeidsplasser. Mange fine ord.
Jeg trengte arbeidsfolk i sommer. Ansatte flere. Deriblant en ung ufør. Måtte riktignok gå noen ekstra runder med meg selv først, mest fordi han manglet førerkort.
Kroppen var lett å like, og han kunne arbeide. Selvfølgelig krevdes det litt opplæring i håndverket skigard, men det er lettere når drill, strammeband, spett, jernbindertang osv. er kjente verktøy. Han ønsket å jobbe, men var litt for opptatt av å bevise det siste. Etter noen uker var vi likevel enige om at han skulle lytte til kroppen og ta seg noen fridager i blant. 7 dagers uker er ikke for alle. Vi var en trio som suste rundt og hadde det hyggelig samtidig som gjerder kom opp. Årsaken til hans uførhet hadde jeg klart for meg lenge før han fortalte det. Jeg betviler ofte diagnosen ADHD i skolesammenheng. Hvert møte med mennesker som utvilsomt har ADHD styrker meg i tvilen. Denne kroppen hadde ADHD.
Det var overraskende få utfordringer med papirarbeid og dokumentasjoner. Kanskje fordi han hadde god oppfølging fra legen sin, eller kanskje fordi mine fordommer mot dokumentasjonskravene var større enn nødvendig.
Etter to mnd. kom smellen. Han var i ferd med å gå tom for medisiner. Jeg beroliget med at vi har apotek på Bagn og at jeg kunne hjelpe han med transporten dit. Vi dro noen dager før han var tom. Apoteket var også tomt, men de kunne få inn de aktuelle medisinene på 48 timer, men opplyste også at de trengte noen papirer.
Dagen etter tok den ansatte fri. Ordnet med legen sin og andre slik at papirene skulle komme på plass. På kvelden var han happy. Alt skulle ordne seg. Dagen etter skulle vi slutte på jobben innenfor apotekets åpningstider. Medisin er viktig.
Utover arbeidsdagen ble den ansatte mer og mer stresset. På direkte spørsmål fikk jeg vite at papirene fra legen var ufullstendige. Jeg ba han ringe legen. Han ville ikke mase. Etter en leksjon fra meg med forskjellen på mase og purre på, ringte han. Jeg lyttet til samtalen. Tenkte jeg kanskje kunne bidra på en måte. Samtalen gikk litt i stå. Apoteket, kunden og legen snakket tydeligvis ulike språk. Legen var tydelig serviceinnstilt, men usikker på oppgaven. Jeg spurte om legen kunne ringe apoteket direkte. Det ble løsningen.
Vi ankom apoteket omtrent en time etter telefonsamtalen med legen. Apotekeren bekreftet at legen hadde ringt og at det var enighet om reseptene osv. Problemet var at apoteket på Bagn trengte en tillatelse fra HELFO eller noe slikt for å gi ut medisinen utenfor hjemfylket til kunden.
Løsningen ble å avslutte arbeidsforholdet. Alternativet var 2 dager på kollektivt opp og ned til et av coronahovedstedene i landet. For å hente medisiner som motvirker impulsive handlinger. Som bedriftsleder husker jeg sommeren 2020 mest for alle tiltak vi gjorde for å unngå folkesamlinger, kollektivtransport, kohortarbeidslag og steder med mye smitte. Plutselig skulle vi, med statlige eller fylkeskommunale bestemmelser som årsak, bryte alle tiltakene våre.
Det fine med nedturen var at den var verst for meg. Jeg trodde i min naivitet at samfunnet ønsket å få folk tilbake i arbeid. For den ansatte din del var denne hindringen nærmest for hverdagslig å regne. Jeg gruer meg litt til kunstig intelligens skal overta byråkratiet, men verre kan det heldigvis ikke bli.
Grunnen til at historien kommer nå, er at jeg trodde den var for utrolig til å være sann. Nå har jeg fått bekreftet at det er reglene som er slik, og ikke vi som er dumme. Det er faktisk litt dumt.