Publisert 22/02 2020, 15:57
Jeg var venstremann. Før. Aldri spesielt ivrig sådan, men venstre er eneste parti jeg har vært medlem av og eneste parti jeg har stått på liste for. Det var i gamledager.
Politisk står jeg i midten. Det er ensomt. Heldigvis er det stemmerett, men ingen stemmeplikt i Norge. Spagat er ikke min greie. Midten glir mer og mer fra hverandre. Jeg holder beina samlet ved å droppe å stemme. Noen mener manglende stemmegiving kommer av manglende engasjement. Vel.
Jeg blir oppriktig lei meg når jeg leser eller hører Grande uttale seg som kunnskapminister. Den forrige var ingen hakk bedre, men han kom fra et parti jeg sjelden har assosiert meg med. Det tåles mer da. Vi skulle tross alt være uenige.
Blogg er egentlig en ukjent sjanger for meg. Har lest noen de siste ukene for å få litt innblikk. Mye handler om utseende og behandling av fysiske og psykiske plager. Skal jeg oversette norsk skolepolitikk til bloggspråk så må det bli noe slikt: Jeg må til frisøren for jeg har stein i skoen.
Etterutdanningsreformen er ett eksempel på frisørtime. Grande prøver, og lykkes langt på vei i, å skape et bilde av lærere som motstandere av etterutdanning. Den eneste læreren jeg kjenner som delvis er mot etterutdanning er undertegnede. Jeg vil være hos elevene mine, alltid. Eller, egentlig bare inntil mitt utdanningsnivå er steinen i skoen. Desto villere klassen er jo bedre trives jeg. Vold og trusler preller av på meg. De elevene skal være gangs mennesker innen vi er ferdig med hverandre. Da må jeg være tilstede.
Mine kollegaer elsker videreutdanning. Merkelig nok har de fleste som velger å jobbe i utdanningssystemet stor tro på utdanning. Det hjelper, tenker de. Mange lærere ønsker også etterutdanning for å slippe vekk fra en uholdbar hverdag med bl.a. vold og trusler. Generalisering er noe dritt, men blogg som sjanger tillater ikke enorme utbroderinger, så. Min generalisering av lærere er at gruppen elsker utdanning, også etterutdanning av seg selv.
Videreutdanningsreformen har jeg merket på kroppen. Indirekte. Selv er jeg superheldig. Utdanningen min inneholdt tilfeldigvis nok matematikk til barneskolenivå og nok norsk til ungdomsskolenivå. Det på bare fire år. Rektorer bare elsker det. Lønnskostnadene for meg blir jo små i forhold til på dem som har 5 eller 6 års utdanning. Skolepolitikere sliter med å se koblingen mellom utdanning, lønn og skolebudsjett. Nok om det i denne omgang. Jeg har merket videreutdanningsreformen på kroppen.
I egen skolegang var matematikk et enkelt fag, men grunnet valget om idrettslinje på videregående stoppet jeg på 1 MA. Det holdt i massevis til å bestå matematikkstudiet på lærerskolen. Forskjellige tilfeldigheter har medført at siste halvåret av 2002 er det eneste jeg har undervist i matematikk. Før 2016. Da måtte jeg undervise i matematikk igjen.
Han som hadde parallellklassen hjalp meg mye. 12 års erfaring med matematikk på mellomtrinnet gjorde at han visste hva som virket. Han kjente de forskjellige læreverkene ut og inn, så oppgaver for trening eller bedre tilpassing var en smal sak å finne. Hvilke konkreter som var mest til hjelp og hvordan de skulle brukes kunne han også hjelpe meg med. Noen ganger «lånte» han mine elever fordi han hadde et større spekter av matematikkvirkemidler enn meg. Klassen min presterte helt greit på mattetester. Klassen hans gjorde det noe bedre. 12 års erfaring innebærer stor kompetanse.
Min kollega er nå avskiltet som lærer og jobber i en annen stilling i skolen. Han var lærer av utdannelse, men manglet studiepoeng i matematikk. Bytte av stilling var enklere enn etterutdanning. Bedre lønn fikk han også.
Avskiltingen av meg som matematikklærer er selverklært. Uten min inkompetente kollega ramlet kompetansen min sammen. Jeg har bare studiepoeng med mugg på. Studiepoenger med mugg på holder som kompetanse i skoleverket, mens erfaring er verdiløst.
Jeg vil få gratulere kunnskapsministeren med flott frisyre. Steinen i skoen kommer nok til å være der en stund, likevel. Frisyren blir riktignok veldig dyr, siden alle lærere går opp et årstrinn i lønn uten at skoleverket har mindre smerter i føttene av den grunn. Tvert imot blir en større del av budsjettet bundet opp til lønn. Om ikke flere lærere brenner ut og erstattes av langt billigere assistenter da.