Kategorier
Aktivitet

17. mai er vi så glad i.

Jeg glimter ofte med mitt fravær på 17. mai og andre høytidsdager. Ideen med en selvstendig nasjon og en nasjonaldag med barna i sentrum digger jeg, men noen andre må være tradisjonsbærere. Hvorfor det er slik vet jeg ikke helt, men høytidsdager er ikke min greie.

Flere av mine forhold har gått i knas på høytidsdager. Det siste raknet på bursdagen min. Ikke at bursdagen min kan sammenlignes med noen nasjonalfeiring, men det er en dag med noen forventninger. Forrige 17. mai var jeg med ut og bivånet tog. Bildene fra dagen var av gravemaskinene og truckene som sto oppstilt utenfor Volvobutikken. Har aldri interessert meg noe særlig for maskiner. Tror kanskje bildene ble tatt i ren lettelse over dagens slutt. Dagen var riktignok ikke helt slutt, men den delen som skulle foregå ute var ferdig.

I dag var jeg ute av campingvognen hver gang blæren var full. Hadde en fin 17. mai. Kjente etter om det var trist og ikke være invitert noe sted, men konkluderte med at det var godt å slippe styret. Sosiale tilstelninger der det kreves pene klær er vanskelig. Ikke får jeg med meg hva andre har på og ikke aner jeg hva jeg har på selv. Blir fullstendig satt ut av disse som kan fortelle at Klara brukte samme kjolen i Petras bryllup for to år siden, men da hadde hun en annen hatt til. Det indre teller. Skal de ha oss til å tro.

Våknet tidlig i dag. Las gjennom noen av kommentarene som kom på innlegget jeg postet 16. mai 2018. Innlegget om hvorfor jeg sluttet som lærer. Kjente at jeg savnet å være barneskolelærer i Oslo på 17. mai. I år var det sikkert stusselig, men de to årene jeg gikk Karl Johan med elever er de beste 17. maifeiringene mine. Kan ikke helt forklare hvorfor. Stasen og styret var jo enormt. Kanskje var det min klart definerte rolle som gjorde forskjellen? Det å få se elevene fra en annen side er også stas. Alltid. Nesten. Noen av barna i klassen min, de fleste faktisk, hadde foreldre med opprinnelse fra andre land. Barna stilte i sine flotteste klær på 17. mai. Det kunne slumpe til å være nasjonaldrakten i foreldrenes hjemland. For meg er det like naturlig som at barn av nordlendinger stiller i nordlandsbunad på Karl Johan. Jeg registrerte at elevene var pyntet for anledningen. Stolte, med norske flagg. I det øyeblikket jeg snudde meg hadde jeg glemt hvilke klær de hadde. Jeg gikk jo tidlig i min ungdom på myten som sier det indre teller. På klærne skal nordmenn kjennes.

De tre årene jeg var barneskolelærer i Valdres lurte jeg meg unna 17. maifeiringen. Padlet i stedet. Slik jeg ofte har gjort på nasjonaldagen. En gang holdt jeg på å kjøre ned et helt 17. maitog. Skulle over til Telemark å padle. Var litt sent ute. Som Sør-Aurdøl burde jeg tatt høyde for at hver lille grusvei kan ha et 17. maitog, men tanken streifet meg ikke. Har kjørt veien noen ganger senere også. Har enda ikke sett noen hus der, men 17. maitog hadde de. Så dødsangsten i fanebærerens øyne før jeg fikk revet bilen i revers og rygget meg inn på en møteplass. Der sank jeg ned på gulvet i bilen. Ble sittende på gulvet til lyden av stortrommen var borte. I dag hadde jeg trolig sikkert sittet inne for forsøk på terror, men den tanken var heldigvis utenkt på den tiden.

Den siste 17. maifeiringen med familien husker jeg lite av. Det eneste jeg husker var min mors undring over 2 åringens rene klær og 14 åringen sin møkkete dress. Året etter fisket jeg med en kamerat 17. maihelgen. Hvorfor samles med mange venner, om poenget er å sitte i ro å passe på klærne? Mulig det var resonnementet og starten på min aversjon mot anledninger som krever dress.

Er det lov å være glad i nasjonaldagen, men overlate til andre å holde tradisjonene i hevd?  

1 svar til “17. mai er vi så glad i.”

Takk for et herlig innlegg, Jørn! Jeg tilbrakte dagen inne på sofaen, med unntak av at nabodama på 90 år og jeg sang nasjonalsangen sammen kl 13. Jeg tror hun gjorde det mest for min del og jeg for hennes, men glede av det hadde vi nok. Iallfall i følge vår gamle lærer Gunvor som alltid sa: Den største gleda ein kan ha, det er å gjera andre glad. Selv feirer jeg 17.mai med en bismak. (Jeg kan vel kanskje ikke kalle sofasliting som feiring, men men…). Mange av mine venner har gjennom livet kjent på menneskerettighetsbrudd fra den norske stat, både innen psykiatri og barnevern. Bare siste året, er Norge dømt 7 ganger i EMD. Omtrent 30 saker til venter på dom. Det er ikke så mye å rope hipp hurra for på barnas dag, synes jeg. Om et år er min kjære sønn russ og skal på ny gå i tog. Så da kan jeg iallfall rope hipp hurra for 13 år med gjennomført skolegang. Ha en fin dag, når solen snart stiger opp i øst!

Svar på Liv Torgunn Røhr Avbryt svar