Jeg tror muligens kanskje energien sakte, men usikkert er på tur tilbake. I dag kom jeg meg opp tidlig nok til å handle julegavene. Julegavehandlingen er alltid årets nest verste dag. Dagene før lages det lister og tenkes. Ikke fordi jeg er skal være så kreativ på gavene, men rett og slett fordi jeg ønsker å huske alle.
En periode var det lett med julegaver. Raftingturer og annet jeg driver med er jo glimrende gavekort. Et av mange mål bedriften har, er jo å tilby gavekort på turene våre. Vi har debutert med det i år, men markedsfører det i liten grad. Markedsføring er jo lett, men det må bygges opp rutiner så guidene vet hvordan gavekort skal håndteres, salgskanalene må være slik at gavekortene kommer fram uten å kunne kopieres i hytt og pine, og det viktigste er at vi har et stabilt tilbud til sommeren, så vi kan levere tilbudene. Tror konsekvensutredning er det fine ordet for statusen gavekortene er inne i nå. Men tilbake til julegavehandel. Gavekort på egne aktiviteter fungerte godt så lenge alle barna var så små at de var hjemme. De siste årene var det umulig å finne tidspunkt der det var vann i elva, ledige rafter, jeg hadde fri og familiene kunne samles.
Det vanskelige er heller ikke å kjøpe gavene. Alle har jo alt, så det er bare å kjøpe noe de har, og som jeg tror de kan lagre mer av. Det jævlige med julegavehandlingen er følelsen av å ha glemt noen. Og da kommer vi til årets verste dag. Det er dagen jeg får bekreftet at jeg har glemt noen. Ofte består forglemmelsen i at gaven ligger igjen i en bil, et skap, i en sekk eller i butikken. Aller verst er det når tellefeilen har skjedd i butikken. Noen juletradisjonene ønsker jeg dit pepperen gror. Nå er det 9 dager med tenking og kontrolltelling og såkalt god jul.