Jeg får ofte høre jeg har sterk psyke. Kanskje stemmer det. Helst tror jeg folk forbinder psyke med bare en liten del av det å ha god psyke.
Jeg har så langt gjort alt rett i kritiske situasjoner der det må handles riktig fort. Og det har blitt en del slike situasjoner etter hvert, både med folk som må reddes ut av brennende biler, kollapser på gata, eller svelger tenner/tunge og annen tung fordøyelig kost. Noen ganger får jeg testet psyken ved å bomme på valgt kajakkrute og havne på feil sted eller ved å velge å padle med krokodiller. Felles for situasjonene der jeg hører psyken min er god er et krav om å holde hodet kalt og handle rett fort.
Nå går det til h… Coronapsyken handler om å gjøre minst mulig over lengst mulig tid. Egentlig er jeg god på å være alene. Hjernen min gir meg godt selskap og jeg kjeder meg sjelden. Noen ganger er det fantastisk å ha hjerneceller som begynner å slåss med hverandre eller gjennomføre practical jokes inni hodet mitt. Dagene blir ikke kjedelige.
Men nå butter det. Jeg skal på gastroskopisk undersøkelse i dag. Psyken min gir meg erfaringsmessig god kontroll på brekningsmuskulatur, og sultfølelse. Før jeg kommer inn til undersøkelse har undersøkelsen gitt meg svar på hva magesmertene er. Magesmertene er de samme som diverse elever kommer på skolen med. Legene greier aldri å finne ut av det. Det handler om psykisk belastning.
Før undersøkelsen har jeg fått tre SMS med varsel om hva jeg må gjøre for å være flink nok i forhold til covid 19. Budskapet er helt tydelig at jeg må bli flinkere. Uansett. Jeg hadde ikke vært i utlandet siste 12. mnd. på torsdag. På lørdag spurte de igjen og jeg kunne bekrefte at statusen var lik som på torsdag. Og jammen kom spørsmålet på nytt i går. Jeg har også tre ganger fått beskjed om å avbestille timen om jeg hoster, nyser, fiser, puster eller peser. Jeg har hostet hver dag siden 12. mars 2020. Sannsynligvis hostet jeg hver dag før det også, uten å tenke større over det. Nesedråpen kommer hver gang jeg går fra kaldt til varmt, og det skjer ofte for oss som jobber utendørs og innendørs og utendørs og innendørs. Skal jeg si fra om hostingen og nesedråpene i morgen når de spør? Det er jo de som er eksperter på sykdom? Jeg vet bare at kroppen min har reagert med coronasymptomer på diverse ting så lenge jeg har hatt kontakt med den.
Hvem har jeg vært i kontakt med siste 14 dager? Og har kontakten strengt tatt vært nødvendig? Strengt tatt er vel kontakt med andre mennesker unødvendig noen år etter vi er ferdig med å amme. Hvor går grensen? Psyken min greier ikke dette maset. Kunne jeg sittet lenger vekk fra de jeg snakket med?
For hver T.-banetur minner Raymond Johansen meg om munnbindpåbudet, selv om jeg velger avganger der jeg er mutters alene i vognen. Og har på munnbind. Det er ikke bra nok. Jeg burde selvfølgelig bruke et enda bedre munnbind, og gå til Frognerseteren.
Magen knyter seg mer og mer i streben etter å være flink coronaborger, mens alkoholikerne som drikker i påskudd av å redde næringslivet og en del menigheter som sprer viruset i Guds navn er døve. Jeg vet det ikke er meg de retter pekefingeren mot, men psyken min takler ikke ugjennomtenkt repeterende mas.
Jeg har det akkurat som de pliktoppfyllende elevene som knyttes mer og mer sammen av beskjedene lærerne sender kollektivt, myntet på de døve bråkebøttene.
I dag investerte jeg i 10 selvtester. Negativt testresultat hjalp lite.
Jeg gleder meg til å svelge slangen i morgen. Da er jeg jo ferdig med alle disse mistroiske covidspørsmålene. Ferdig med å kjenne etter om hosten på morgenen var noe annet en vanlig morgenstemning. Om nesedråpen da jeg entret den varme bussen var noe annet enn temperaturforskjellen eller om kuldegrøsingene er feber eller grunnet 10 kuldegrader.
Jeg gleder meg til å hoppe fosser og padle med krokodiller igjen. Det passer psyken min bedre.