Kjærlighet gjør blind. Det dukker alltid opp noe etter hvert som den første kjærligheten er over.
Nå har min dag på rommet bare inndirekte noe med dette å gjøre, men konteksten må jo med. I går hadde jeg pause fra thaimat og spiste hamburger. Thaimat wokkes til den er trygg, og vel så det. Hamburgeren tror jeg slapp lettere fra det. Mistenker den er årsaken til mitt bevegelsesmønster i dag. Jeg har sirkulert rundt toalettet. Den eneste turen ut var for å finne litt næring jeg kunne være mellommann for.
Bortsett fra en tur opp og ned trappa, med hjerte i halsen og et ganglag som gjorde sitt for å unngå skvulping en meter høyere opp, er mengden fysisk aktivitet fraværende. Ja, noen spurter inn på badet har det vært, men det var liksom ikke frivillig.
Mer eller mindre ufrivelig har jeg sappet gjennom husets TV-kanaler. Og her kommer det som trekker Thailand ned. Det ser ut til å være en kanal som viser hanekamp non stop. Jeg skjønner det ikke. I lokalet settes det penger og heies. Uforståelig nok, men folk gjør jo hva som helst for å bli kvitt pengene sine. Men derifra til å ha en kanal som viser hanekamp non stop blir det ubegripelig. Jeg skal finne et parti som stemmer mot hanekamp om jeg får stemmerett her.
Når vi først er inne på negative sider med Thailand, og det døde en nordmann i trafikken her i dag, så kan jeg jo ta med trafikkulturen også som et minus. Det er relativt stor sjans for å dø i trafikken her. Ikke fordi det kjøres fort, men det brukes mer alkohol enn hjelm blant scooterkjørerne. Og krasjer det to scootere er det gjerne 7-8 skada. Hyggelige thailendere på 70 kilo tilbyr gjerne meg på 107,8 å sitte bakpå scooteren. Oppskriften på understyring. Det er ikke all thailansk hjelpsomhet jeg setter like stor pris på.
