Jeg øver meg på saltvannsbading. Det sies det skal være bra mot psoriasis. Havet byr meg i mot. Jeg kan det ikke. Studerer bølgene som slår inn mot land og undres over hvor vannet blir av. Det hoper seg ikke opp. Rusler rundt uti der og kjenner etter strømmer som går utover. Finner ingen. Men hører de kan være så sterke og raske at liv går tapt på et blunk.
I elva kan jeg se på en bølge og vite hvor steinen ligger, eller se på en stein og vite hvordan bølgen blir. Virvler kan jeg hoppe uti og jeg vet hvor jeg kommer opp. Havet skjønner jeg ingenting av.
I elva vet jeg hvor fiskene gjemmer seg. De står der kajakkene står. I havet kan de være hvor som helst tror jeg. Og noen av dem ser på meg som mat. Andre har giftpigger på ryggen. De giftigste slangene i verden og de sultneste krokodillene lever også i saltvann. Jeg liker ikke å dele badekar med alle disse skapningene. Men jeg øver. Hver dag. Og folk misunner meg der jeg driver min traumebehandling. Jeg blir flinkere. I dag svømte jeg en tur på et sted bunnen var borte. Litt ekkelt, men det gikk bra. Noen dager får man lønn for strevet. I dag var en slik dag. Jeg fant tre sedler. Til sammen 120 bath. Folk lurte sikkert på hva jeg drev med der jeg sto og balanserte på en for og fisket med den andre. Det var jo helt uaktuelt å putte hodet ned i saltlaken. Valgte heller å stå der rak.
Tok med meg pengene i dusjen. Tipper de også liker ferskvann best.
