Å putte folk ned i mørke hull er en velkjent straffemetode. Fortsatt benyttes dette i mange land. Den norske stat har gått bort fra denne straffemetoden, da forskning viser at rehabilitering har bedre effekt enn hevn når det kommer til behandling av kriminelle.
Med sosiale medier har hevntanken blomstret opp igjen. Muligens fordi hurtig posting og refleksjon kræsjer litt. Det kan selvfølgelig være en sammenheng mellom høyeste score på forsvarets iq-tester og internett sin inntreden også siden det skjedde samme år. Hvem vet?
For noen helger siden var jeg med Mitt Sør-Aurdal på forestillingen urbane totninger. En ny generasjon Sør-Aurdøler skal lære at det skjer så jævla mye i kommunen at det stort sett er umulig å finne en helg der 50 stykker kan bli med på noe 500 har sagt seg interessert i.
Jeg har ingenting galt å si om noen av deltakerne på bussturen, men arrangementer i Sør-Aurdal er blitt klaustrofobiske opplevelser for meg. Kan vel egentlig si det slik at opphold i Sør-Aurdal er blitt min måte å straffe meg selv på. Mitt mørke hull. Vet ikke helt hva jeg straffer meg selv for, men min favoritthobby, psykologi, er komplisert. Kanskje finner jeg ut av det. Til nå har mine ukvalifiserte studier i psykologi gjort meg i stand til å stoppe slagsmål mellom slåsskjemper, skulkere til å komme tilbake til skolen, rusmisbrukere til å slutte med rus, livsnytere til å slutte og nyte, hindre selvmordere i å gjenta handlingen, osv. Kanskje skjønner jeg meg selv på et tidspunkt også.
Kanskje er det min interesse for psykologi som holder meg i Sør-Aurdal. Dagen etter den omtalte bussturen var jeg for sliten til å gå i kirken. Nå går jeg sjelden i kirken, men har tradisjon for å møte opp der i konfirmasjoner for nære slektninger. To samlinger Sør-Aurdøler på to dager er trolig over det jeg tåler, så jeg møtte direkte til etterpålaget. På SAUS (Sør-Aurdal ungdomsskole). I glasshuset.
Jeg var tidlig ute til maten, for å holde på imaget, og den ekstra tiden ble brukt ute. Til grubling. Hvorfor gir fylkeskommunen prosjektmidler til en kommune der innbyggerne tenker det er lurt å putte tre årskull i et mørkt hull? At idrettslaget hevet stadion kan forklares og kanskje forsvares, også i et større perspektiv en idrett.
Mitt psykologiske grubleri rundt Sør-Aurdøler går på hvordan noen i sin villeste fantasi kan forestille seg at reklameskiltene på toppen av disse skråningene kan bidra til et bedre Sør-Aurdal. Å putte ungdommer bak murer for foreldrenes synder regnes som inhumant. Ungdommene er uskyldig dømt. Foreldrene velger hvor barna skal vokse opp. Så snart barna er myndige stikker de.
Kanskje kan et mål for Mitt Sør-Aurdal være å løslate de uskyldig dømte ungdommene?
Av det positive kan det legges til at området bak sløydsalen er blitt mye triveligere. Tok meg noen minutter å skjønne hva som hadde skjedd. Støyskjermene var svaret. De ble borte med den nye tunellen.