Jeg har ikke pupper, så den veien til populær blogger er stengt. Fikk derimot en ny ide av ei med pupper. Skriv et provoserende innlegg. Nå er jeg ikke nordlending, så jeg får neppe oppmerksomhet ved å skrive nedlatende om søringer. Men jeg vet noe annet som provoserer enormt. Som barnløs skal jeg nå uttale meg om barneoppdragelse. Det er jeg selvfølgelig ikke kvalifisert til å mene noe om, siden jeg ikke har barn. Ingen protesterer på min kvalifikasjon som norsklærer, selv om jeg har fått langt færre foredrag om norsk enn barneoppdragelse de siste 20 årene.
Når bør barn få mobil? Et tema som diskuteres ofte, men har et utrolig enkelt svar. ALDRI. De kan kjøpe sin første mobil selv, og betale sitt eget abonnement. Inntil de har nok penger og synes mobilkjøp er mest fornuftig prioritering av pengene kan de låne telefon av en foresatt. Jeg ser ingen ulempe ved dette, men mange fordeler.
Foreldrene trenger ikke forhandle med barnet om telefonregler på kveld og natt, eller dag for den del. Barnet har jo bare lånt den.
Barna slipper å «tyste» når det kommer til mobbemeldinger. De som mobber sender jo meldingene på en foresatt sin telefon. Dumt av mobberne. Det er foresatte sin fordømte plikt å verne barna mot å mobbe eller bli mobbet på fritiden. Mobiltelefonen er den desidert største trusselen når det kommer til mobbing. Dette er også en måte å motarbeid det jævlige samfunnet vi får om frykten for å bli kalt tyster får overtaket. Et samfunn der folk ikke tør si noe, og etter hvert ikke «kan» fordi «kjeltringene» har noe på alle.
Barna lærer at gjenstander til 5.000 – 7.000 ikke er noe en bare får.
Den som eier telefonen, bestemmer hvilke apper som skal lastes ned.
Lenger blogginnlegg trengs neppe for å terge på seg en drøss foresatte som klager på «elendige lærere» som ikke greier å forebygge mobbing fordi elevene har tilgang på mobiltelefon.