For en ukes tid siden greidde jeg, til stor forlystelse for bruttern, å rygge ned den ene brøytestikka han hadde satt ut. Noen brøytestikke var ikke i mine tanker. Brøyting fram til hytta har aldri vært et tema før. Men verden går i en eller annen retning. Litt uklart for meg hvilken.
Jeg vet jeg er litt bakstreversk, men måtte ha en liten halvtime for meg selv når jeg skjønte at det blir vintervei helt fram. Litt av sjarmen med enkel hytte er å drasse propan, ved, toalettpapir, stearinlys, dasspapir, rene sengeklær, osv. inn før veien stenger for vinteren. Bare idioter trekker slikt med pulk eller bærer det i sekk til steder som har sommervei. For første gang er jeg i selskap med dem som i liten grad trenger å forholde seg til årstider når det kommer til hytteliv.
Tankene den halvtimen gikk videre. Vil jeg være i stand til å snø inne på hytta og mene idioten er han som brøyter for sent eller vil jeg fortsatt være i stand til å kjøre bilen ned til hovedveien når værmeldingen tilsier det? Kommer jeg noen gang dit at jeg mener det er strømleverandøren som er dusten når 2000 liter vann blir til is ute på verandaen når gradestokken viser -15 og jacuzzien ble historie?
Jeg liker å tenke at jeg er nordmann. Skal liksom greie meg i det norske klimaet og ta hensyn til vær og føre.
I går var jeg idiot. Dessverre var jeg i godt selskap. Værmeldingene både her og der har advart mot sterk vind. Nyhetsformidlerne sa bilen burde visst stå om turen var noe annet en helt nødvendig. Egentlig skulle jeg reise til Oslo på jobb torsdagskvelden, men et motorhavari ødela den planen. Fredag leste jeg opp en annen bil. Kastet en motorsag bakpå planet også siden det var spådd kraftig vind. Som nordmann vet jeg jo at enkelte trær finner det for godt å falle over veien. Turen startet jeg på så snart det ble mørkt. Dagslyset utnytter jo vi utearbeidere til annet enn å kjøre bil.
Etter to mil ble det full stopp. Tidligere på turen hadde jeg passert flere trær som hadde falt inn i veien, men de var enten ryddet vekk eller bare i en kjørebane. Nå sto det en lang kø foran meg. Jeg vurderte en stund å kjøre forbi køen og se om motorsaga mi kunne løse problemet, men droppet det. Til tider kom det biler i motsatt kjørebane. Å snu var jo alternativet til de som ble lei av å vente.
Køen kom etter hvert i gang. Jeg passerte flere traktorer med tømmerutstyr påmontert. Brannvesenet var på plassen med mannskapet sitt og presis vegdrift suste rundt i området. Mengden trær som hadde sperret veien var enormt og flere var på tur. Det veltet stadig vekk trær og flere ganger måtte vi stoppe å vente siden det bare var framkommelig i en kjøreretning.
På bensinstasjonen på Nes stoppet jeg. Dieselnåla tilsa at Oslo var urealistisk. Jeg kunne nok nå til Vik og Sundvollen. Stasjonen på Nes var helt mørk. Det var strengt tatt ingen overraskelse siden alle hus de siste 3 milene var mørklagt.
Hjernen begynte å slå inn. Jeg snudde. Tenk på hvor utrolig flaut det hadde vært å bli stående mellom Bagn og Oslo fordi jeg trosset det norske været som har ble varslet 3-4 dager før det kom. Jeg er tross alt stolt nordmann.
Jeg var idiot i går, men havnet heldigvis langt utenfor pallen når det kommer til idioti. Pallplassene må vel gå til dem som skjelte ut redningsmannskapet fordi veiene var stengt så lenge? Trøsten må være at de neppe var norske. Vi nordmenn kan jo ferdes ute i norsk natur og vet at det innebærer å holde oss inne til tider.