47,2 år

47,2 år. Livets bunnpunkt. Det sier forskningen. For kvinner kommer punktet litt før. Tallene er merkelig universelle. De har visst tatt for seg 500.000 mennesker fra 132 land.

Heldigvis er lykken formet som en U. Fra i dag er jeg statistisk sett på tur oppover igjen og oppturen skal fortsette til helsen slår seg vrang en gang i fremtiden.

Bunnpunktet er visst resultat av et oppgjør med livet. Studiepoeng vi tok og studiepoeng vi aldri fikk med oss. Jobber vi gikk glipp av og jobber vi ble låst i. Barn som kom og barn som uteble. Og ekteskap. For å sitere en artig, livat dame som ble gratulert med 30-års bryllupsdag, «jo takk, 30 år med håndbrekket på». Noen traff blink på første forsøk, andre treffer bedre andre gang og noen hverken treffer eller blir truffet. Jeg har vel stort sett dukket. Og vennskap. Noen blir født og noen dør.

Jeg grubler jo. Og jeg tror på denne forskningen. Selvfølgelig er 47,2 et snittall, men. Det er nok nær sannheten for min del.

Skulle jeg gjort om en ting i livet mitt, så hadde jeg nok valgt og ikke bli født, men det var noen andres valg. Nå må jeg bare gjøre det beste ut av det. Kunne jeg gjort om en ting så hadde nok fotballen blitt valgt bort i 7-årsalderen. Fotballen i seg selv var grei nok, men uten fotballen hadde nok vennekretsen min sett helt annledes ut. Kanskje hadde jeg droppet disse som hang på så lenge jeg var motoren og droppet meg når motoren harket. Jeg hadde nok heller ikke kastet bort 20 år på idrettslagsarbeid og utvikling av en bygd som helst vil være slik den alltid har vært. Kanskje hadde jeg vært daglig leder i en større treforedlingsbedrift med grundere på eiersiden, eller kanskje hadde jeg flyttet fra Sør-Aurdal 15 år før. Uten fotballen hadde jeg kanskje takket ja til padlelinja i Vestfold når det spørsmålet dukket opp. Hvem vet hvordan en som trente 30 timer i uka, med oksygenopptak som Øyvind Leonardsen og et lungevolum dykkesenteret i Australia aldri hadde sett før, hadde gjort det utenfor en bygd som satte prestisje i å gjøre 5. divisjonsspillere av alle? Eller kanskje hadde jeg brukt alle timene jeg trente til å lære snekkerkunsten av min bestefar, eller være med min onkel opp mer eller mindre bratte fjellvegger?

Som andre gamle gretne gubber er vel konklusjonen min at det dummeste en gjør er å bruke energi på å utvikle og forbedre. De siste 30 årene skal jeg forsøke å bare observere og flyte med. Det er ingen poeng å slite seg ut på å skape en bedre hverdag for elevene, eller befolkningsoppgang i distriktskommuner, eller økonomisk oppgang i en frivillig organisasjon. Folk flest vil ha det akkurat slik det har vært og enhver endring er en trussel mot det etablerte. Så er det bare å håpe da, at jeg greier å tøyle engasjementet mitt. Jeg øver hver dag.

Og jeg håper det er en spøk fra Vår herre at 47,2 år inntreffer dagen før Valentines Day. Stoler ikke helt på hen. Det kommer jo stadig snublesteiner fra den kanten.