47,2 år. Tiden da folk statistisk sett begynner å gi litt blanke. Livet ble som det ble. Nyt resten(e).
Sitter og ser på alle billysene som snirkler seg mot hytta for å avspasere eller ha gjemmekontor. I morgentidlig drar jeg på hytta. På Grønland. Egentlig er det hjemmet mitt, men sliter med å få til den biten. Heldigvis har jeg en solid bag. Det er viktig når bagen tjener som hjemme. Ser fram til å tømme baggen, vaske klærne og fylle opp hjemmet mitt med rene klær.
Det jeg ser aller mest fram til er en hyttehelg i Oslo slik jeg tenker at hyttehelger i Oslo skal være. Fredagskveld skal jeg på konsert. Violet Road er liv. Alltid. Første gang jeg hørte dem var vi 5 publikummere på Fagernes. Violet Road ga full gass. Siden var jeg fortapt. Spilleglede er en vinner. Husker ikke antall konserter jeg har vært på, men helt klart flere enn jeg kan telle vinterstid når vi har polvotter på. Og det beste er at jeg skal treffe en venn + moms for noen glass før konserten. 2 år er lenge.
Lørdagen skal jeg turnere IKEA og Biltema, om jeg ikke rekker det fredag da. Kjøpe inn det som trengs for å få til en ryddig gang i spikerteltet. Ryddig i hodet blir det aldri, men gjør et nytt forsøk på å rydde i omgivelsene. Har troen denne gangen. Også.
Får forhåpentligvis rotet med meg Liverpoolkampen lørdag. På en fotballpub.
Søndag har jeg faktisk nok en konsert på tapetet. Eva og pianoet hennes skal opptre på operaen. Lurer på om hun er den vakreste kvinnen som blir enda vakrere når jeg lukker øynene. Må uansett være forsiktig med å teste ut dette søndag, da det er flaut å sovne fra konserten jeg gleder meg til.
Fra 47,2 skal jeg begynne å glede meg til ting. Skummelt, men sikkert en oppside ved det også. Livet har så mye å by på.
Neste uke skal jeg nok være hjemme med covid. Gleder meg til å bli ferdig med det.