Privilegert prøvekanin

Det er så mye snakk om å slippe å være prøvekanin om dagen. Jeg er en privilegert prøvekanin. Som skigardsmontører er vi vel i utgangspunktet privilegerte i disse tider. Folk flest har jo annet å gjøre om de ser på et spett, og de som bruker jernbindertenger har jo stort sett innreiseforbud, så verktøyene våre er virusrene. Skivedene og staurene kommer rett fra vinteropplag og er urørt av menneskehender siste halvår. Nå ankommer vi jobbstedene i forskjellige biler og driver utendørs hele dagen. Vi har med antibac som brukes etter de få møtene vi har med smittesteder og vi har fargekode på jernbindertengene, så vi slipper å bytte, men vi vurderer ikke hjemmekontor. Hjemmet er faktisk langt mer smittefarlig enn arbeidsplassen. Men til saken.

Jeg føler meg veldig privilegert fordi jeg er norsk nå. I vinter las jeg en bok av Lindis Hurum. Det finnes ingen de andre. Det er mange grunner til å lese en bok. Jeg las den fordi jeg kjenner broren hennes. Du kan lese den om du føler deg som prøvekanin i coronatider. Vi er ufattelig privilegerte. I denne stund dør mennesker helt sikkert av virus eller bakterier som sprer seg gjennom forurenset drikkevann. Hurum skrev om fortvilelsen av å mangle 1 million kroner når den kunne redde 100.000 mennesker. Hun skrev om menneskene som døde fordi folk med våpen fortsatte å krige selv om jordskjelv rammet. Mange mennesker i verden kommer ikke til å tenke på 2020 som det året, men som ett av mange år med dødelige virus.

Noen steder dør folk av myggstikk. Som den ultrakonservative fyren jeg er, måtte jeg teste ut malaria. En legetime og 50 kroner kostet det å bli frisk. Ca 450.000 dør av sykdommen, hvert år . Vel hjemme i Norge ble jeg undersøkt for sikkert 20.000 kroner, just in case. Utover reiseopplevelsen som malaria tross alt er, ble blodgiverforbud eneste konsekvens for min del.

Om det er sant vet jeg ikke, men rykter hevder enkelte tror HIV kureres av sex med en jomfru. Selv om enkelte i den vestlige verden brenner 5G master for å stoppe Corona, så er vi privilegerte som bor i den mest opplyste delen av verden.

Bare det faktum at vi kan diskuterer i den åpne presse om vi ønsker å være prøvekaniner eller ei, er et enormt privilegium. De landene som har taklet pandemien best har det til felles at de fengsler opposisjonelle og skyter journalister.

Jeg ønsker selvfølgelig i likhet med mange debattanter å slippe rollen som prøvekanin. Før jeg har tenkt meg om. Når jeg tenker meg om, og takk til Lindis Hurum bl.a., er jeg fullstendig klar over at det er et enormt privilegium å kunne si at dette er helt ukjent. Samtidig skjønner jeg ikke helt hvordan jeg skal unngå å være prøvekanin. Å fornekte viruset virker trolig ikke. Rømme fra viruset er umulig og sosial isolasjon er veldokumentert som torturmetode. Velger jeg isolasjon er jeg definitivt prøvekanin. Riktignok kun i forhold til mitt eget sinn, men for mange ender isolasjon riktig ille. Tidsperspektivet på et isolasjonen er 12-18 mnd., om vaksine regnes som tidspunktet det er trygt å vende tilbake til normalen.

Kanskje er det å sende barna på skolen å være prøvekanin, men det er i skoleverket regnet som kritisk med mer enn 14 dager fravær også. Prøvekaniner blir begge gruppene av elever. Vi har vel heller aldri stengt ned landet så totalt heller? Vi kan jo fornekte at det er et prøveprosjekt, men strengt tatt er vel pandemien et gedigent prøveprosjekt på økonomien vår. I Norge har vi råd til det. En stund. Selv om jeg bare venter på det første dødsfallet som skyldes økonomisk kollaps, eller depresjon.

Det er helt forståelig at du ikke ønsker å være prøvekanin. Jeg forstår bare ikke helt hvordan de har tenkt å unnslippe den rollen. Eneste måten jeg finner mulig er å ha vært med på en virusrunde uten fluktmuligheter før. Da er jo ikke dette nytt. For min del er eneste alternativ å høre på ekspertene. De som har oversikt over viruset, økonomiens tåleevne og smittevernutstyret vi har til rådighet er utrolig samstemte.