Publisert 16/03 2020, 13:57
Vanligvis synes jeg ikke synd på mennesker som har kommet i posisjoner de har strebet etter i årevis. Det er selvvalgt å havne i statsministerposisjon i Norge. Dessverre teller spisse albuer og rett kontaktnett vel så mye som egnethet. Erna er der av fri vilje.
Når jeg likevel gjør et unntak er det fordi vi er i unntakstilstand nå. Den dagen unntakstilstanden er over skal evalueringen gjøres. Jeg ser to mulige utfall. Styresmaktene slaktes for å ha gjort for lite for sent eller de slaktes for å ha gjort for mye for tidlig. Andre alternativ ser jeg ikke.
Jeg prøver å sette meg inn i Erna sin posisjon. Og FHI sin. Og en del andre som skal lede oss gjennom dette. Som eier av en liten bedrift får jeg daglig, året gjennom, telefoner fra mennesker som prøver å fortelle meg hva jeg trenger, slik at de kan tjene penger. Erna må nok sortere en del for å skille de som ønsker personlig gevinst og de som er oppriktig opptatt av landets beste. Det foregår jo kamper i helsevesenet om hvilke institusjoner som skal ha rett til å behandle med statstilskudd eller forske med universitetsgrad.
Pressen skal ha sitt, og pressen skal selge. Frykt selger bedre enn nøktern informasjon. Erna må veie sine ord på gullvekt.
Det kommuniserer at liv og helse går foran alt. Det er ikke sant. Vi kunne nok reddet mange av de 900 som dør av influensa hvert år om vi kjørte karantene på hele befolkningen hver høst. Årlig karantene vurderes ikke. Sannsynligvis er det to grunner til det. Konsekvensene av influensaen er en vanesak. Omtrent 900 mennesker dør. Mange sørger, men verden går videre. Den andre årsaken er samfunnskostnadene ved en lock down. Vi liker ikke å tenke på det, men et liv har en pris.
Det blir spennende å se hvordan vi tenker på Corona om ett år. Reagerte myndighetene for sent eller overdrev de? Jeg er glad jeg slipper å ta avgjørelsene basert på den informasjonen jeg har tilgjengelig. Alene, på et rom med internett, i mange dager er det tid til å hente inn mye informasjon. Fra hele verden. Begrensningen ligger egentlig bare i språkkunnskapene mine. Sør-Korea, som tester over en lav sko, har ifølge kildene jeg har funnet å gjøre med et virus som dreper under 1 % av de som blir smittet. De fleste som har fått påvist sykdommen er mellom 20 og 29 år, mens de gamle dør. Italia som har Europas høyeste gjennomsnittsalder og tester bare de som har blitt syke har tall som indikerer nesten 10 % dødelighet blant dem som blir smittet. 1500 døde italienere er mange, men fortsatt omtrent 7000 under en vanlig influensasesong. Hvem hører om de 8000-9000 italienerne som dør årlig, av influensa?
Det leses stadig om bedrifter som kanskje ikke overlever Coronakrisen. Kanskje er det kroken på døra for store flyselskap og hotellkjeder med det antallet arbeidsledige det medfører. Mang en fjellstue, restaurant og kulturformidler vil bukke under. For mange er påsken dagene som bestemmer årsresultater, for andre er manglende bookinger grunnet usikkerhet dødsstøtet. Hvor mange døde skal det være for at statsministeren slipper kritikk for å ha reagert for voldsomt? Svineinfluensaen i 2009 tok 33 liv. Er det nok?
Jeg er glad jeg ikke er statsminister. Slakt venter uansett i kjølvann av Coronautbruddet. Lettest slipper hun nok unna om noen 1000 dør. Konsekvensene av de økonomiske tapene merker vi mye lenger, og skulle det vise seg at de er unødvendige…
Til dere som leser mellom linjene at jeg ikke tar Corona seriøst vil jeg bare si en ting. Ikke opphold dere for lenge mellom linjene, plutselig kommer toget. Eller kanskje det er bedre å si at jeg sitter i min frivillige karantene uten kontakt med annet enn mine tanker og et tastatur. Om noen dager